Psykisk helsetjeneste er ikke en luksusgode

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Da Svalbardmeldingen ble behandlet på Stortinget var budskapet klart: Longyearbyen skal være et familiesamfunn. Men et familiesamfunn bygges ikke bare med gode nok boliger, veier, arbeidsplasser og svalbardtillegg. Det bygges også med trygghet, fellesskap og tilgang til hjelp når livet blir vanskelig.

Utredningen til Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) om psykisk helsetilbud til mennesker som oppholder seg på Svalbard, konkluderer med at tilbudet er tilfredsstillende, og at det ikke er grunnlag for å etablere egen psykolog eller psykiater i Longyearbyen. Rapporten peker på at tilbudet på flere områder er like godt eller bedre enn i sammenlignbare kommuner på fastlandet.

Men spørsmålet vi som lokalpolitikere må stille, er om sammenligningen i seg selv blir litt for enkel. For Longyearbyen er ikke en vanlig kommune.

Vi lever langt borte fra det aller meste. Mange har ikke familie eller store nettverk rundt seg her. For mange er avstanden til hjelp langt større enn den ville vært på fastlandet, selv om innbyggertallet er det samme. Når psykiske helseutfordringer oppstår, kan nettopp nærheten til et fysisk hjelpetilbud være avgjørende.

På linje med fysisk helse

Psykisk helsehjelp handler ikke bare om behandling av alvorlig sykdom. Det handler om forebygging, tidlig innsats og om å få støtte før problemene vokser seg store. Det handler om ungdom som trenger noen å snakke med. Det handler om foreldre som står i krevende livssituasjoner. Det handler om folk som står i livskriser. Det handler om mennesker som opplever ensomhet, sorg eller belastninger som også kan følge med et liv i et lite og isolert samfunn som ikke er som alle andre samfunn.

Rapporten viser selv til at ungdomsrådet har vært tydelig på ønsket om en tilgjengelig psykolog i Longyearbyen. Den viser også til at familievernkontoret opplever stor pågang og lange ventetider. Dette er signaler vi bør lytte til.

Selv om digitale løsninger kan være et godt supplement, kan de ikke alltid erstatte menneskelig nærhet og et lokalt tilbud. For noen er terskelen lavere når hjelpen finnes i eget lokalsamfunn. For andre er det nettopp relasjonen til en fagperson over tid som gjør at de tør å be om hjelp.

SV mener at psykisk helse må behandles på lik linje med fysisk helse. Vi ville aldri sagt at innbyggere på Svalbard burde klare seg uten leger på sykehuset fordi det finnes digitale konsultasjoner man kan få på fastlandet. Da bør vi heller ikke slå oss til ro med at psykisk helsehjelp først og fremst skal løses på avstand.

Vår holdning er at så lenge det bor mennesker her, så trenger vi psykisk helsetjeneste her.

Ikke en luksusgode

Longyearbyen er et samfunn i endring. Vi ønsker å være et familiesamfunn, vi vil at folk skal bo her over lengre tid, og vi vil skape trygghet for de som bor her. Da må vi også være villige til å diskutere hvordan det psykiske helsetilbudet skal utvikles i årene som kommer. For oss handler ikke denne debatten først og fremst om organisering eller budsjetter. Den handler om mennesker.

Et samfunn som tar psykisk helse på alvor, er et sterkere samfunn. Derfor må ambisjonen være høyere enn å sammenligne oss med gjennomsnittet på fastlandet og akseptere at vi som bor her skal ha et dårligere tilbud fordi vi bor langt unna.

På fastlandet bygges det opp lavterskeltilbud, kommunepsykologer og tjenester for både barn, unge og voksne. Det er fordi vi har forstått at psykisk helse må tas på alvor før problemene blir akutte, og før mennesker faller utenfor. Det samme må gjelde på Svalbard.

Vi har valgt å ha et samfunn her oppe. Da må vi også være villige til å bygge de tjenestene som gjør det mulig å leve trygge og gode liv her. Psykisk helsehjelp er ikke en luksusgode vi kan klare oss uten fordi vi «har valgt å bo her». Det er en del av grunnlaget for et trygt samfunn.

SV mener at vi trenger et psykisk helsetilbud som er tilpasset livet her, ikke et tilbud som er godt nok på papiret, men ikke i praksis.

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.