Da Roald Amundsen svevde over Polhavet

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kontrasten til sydpolferden var stor: Høyt over Polhavet satt Amundsen i en stol, i en kjølig og trang gondol. Om noen timer skulle luftskipet lande i Nome i Alaska. Det var planen. Amundsen kikket ut av vinduet. Langt der nede så han isen. Ingenting annet. Ispolen, tenkte han, et navn han senere noterte i dagboken. Ispolen er punktet i Polhavet som er lengst unna land.

Å utforske det helt ukjente Polhavet fra luften hadde i mange år vært en fristende tanke for den 54 år gamle polfareren. Det er lett å forstå. Å ta seg over skruisen til fots, er noe annet enn å sveve over isørkenen på 72 timer. Amundsen så for seg at luftseilasen over Polhavet skulle bli hans siste ekspedisjon. Etter kryssingen ville han slå seg til ro og skrive bøker. Han var klar for å bli pensjonist.

Etter en dramatisk ferd med flybåter i 1925, der Amundsen og mannskapet så vidt unnslapp døden i drivisen, vendte han seg mot en dristigere idé: å krysse verdenshavet i nord med luftskip. Amundsen var overbevist om at framtidens rute over Polhavet var i luften. Under et besøk i Italia, hadde Amundsen blitt kjent med den italienske konstruktøren Umberto Nobile og luftskipet N1. Ingen visste om N1 var bedre egnet for arktiske forhold enn Zeppelin‑alternativet. Amundsen var villig til å teste ut ideen. På en foredragsturné i USA møtte han mannen som skulle bidra til at drømmen om å fly over Polhavet kunne gå i oppfyllelse: den styrtrike amerikanske gruveeiersønnen Lincoln Ellsworth. Amundsen og Ellsworth møttes tilfeldig på Waldorf Astoria i New York. De fant tonen. Ellsworth besøkte Amundsen på Svartskog, og sikret finansieringen av ekspedisjonen sammen med den italienske regjeringen og Norsk Luftseiladsforening. Luftskipet kom nå i norsk eie.

Luftskipet fikk nytt navn i Ciampino 29. mars 1926: Norge. Amundsen og det norske laget var til stede. Kirsten Henrikke Meyer, polarpioneren Hjalmar Riiser‑Larsens kone, døpte luftskipet i nærvær av blant annet Johan Irgens, den norske ambassadøren til Italia, og den italienske statsministeren Benito Mussolini. Kong Victor Emmanuel III av Italia besøkte gondolen før avreise. Det internasjonale samarbeidet ble tydelig gjennom ekspedisjonens offisielle navn: Amundsen-Ellsworth-Nobile Transpolar Flight. Som fartøyets konstruktør og kaptein, skulle Nobile føre Norge inn i arktiske farvann. Men først gjorde luftskipet flere mellomlandinger før avgangen fra Ny-Ålesund. Første mellomstopp var Pulham, hvor kronprins Olav møtte opp. I Norge landet luftskipet først på Ekebergsletta, og ble tatt imot av Kong Haakon. Ekspedisjonen fikk låne et norsk flagg av den norske kongefamilien, som ble plassert i akterenden under overfarten. I dag står en minneplakett der fortøyningsmastene en gang sto. Fortøyningsmastene i Vadsø og Ny-Ålesund er bevart.

11. mai kl. 09.55 steg Norge til værs fra Ny‑Ålesund. Luftskipet nådde Nordpolen natt til 12. mai. Fra cirka 300 meters høyde ble tre flagg kastet ut over isen: først det norske, som ble sluppet av Oscar Wisting, deretter det amerikanske og det italienske. Det finnes ingen bilder av flagg-seansen, men i etterkant ble flaggene tegnet inn på fotografiet. Ifølge loggboken, sirklet Norge én time over polpunktet. Å fire ned mannskap på isen ble vurdert, men raskt forkastet. Det var for risikabelt når isen var i bevegelse.

Etter flaggslippet fortsatte Norge over Polhavet. Tåke, ising og sterk vind presset luftskipet ut av kurs. Flyvningen ble særlig dramatisk da is i propellene ble slynget mot ballongduken, og truet med å lage hull i duken. Et av mannskapene undersøkte om duken hadde fått skader, og klatret på utsiden av ballongen mens han klamret seg fast til en line. Det gikk heldigvis bra.

Fartøyet ble styrt mot Alaskas kyst. Planen var opprinnelig at et ventende bakkemannskap i Nome skulle fire ned luftskipet. Besetningen klarte til slutt å lande i Teller, ti mil fra målet i Nome. Innbyggerne i Teller, som ikke var forberedt på landingen, fikk et syn de neppe glemte: en svart prikk, som ble større og større. En «gass-hval» på over 100 meter lang, kom ned fra himmelen. Landingen regnes som en av luftfartshistoriens tidlige bragder. Etter en hyllest gjennom USA, dro Amundsen og det norske mannskapet rett til Bergen og den nyåpnede Fløi-restauranten for å feire ekspedisjonen. Fotografier fra festen er bevart.

Norge-ekspedisjonen var et internasjonalt samarbeid, tuftet på Nobiles italienske luftskips-teknologi og et mangfold av fagfolk. Forholdet mellom Amundsen og Nobile var anstrengt fra start, og ble ikke mindre anstrengt etter landingen. For Amundsen ble organiseringen av ekspedisjonen svært annerledes enn tidligere. Han sto ikke i førersetet. Det skapte gnisninger. Amundsen og Nobile dempet stridighetene mens ekspedisjonen pågikk, men de ble hengende ved de to herrene resten av livet. Det var ikke bare personlig. Konflikten handlet også om rivalisering mellom nasjoner, og hva som skulle bli fortellingen om verdens første ekspedisjon i luften over Polhavet. Luftskipets navn speilte de norske ambisjonene.

Amundsen meldte seg til tjeneste da Nobile havarerte i Arktis to år senere. Den tragiske historien kjenner vi: Roald Amundsen lukket døren til sitt hjem for siste gang 16. juni 1928, og forsvant sammen med mannskapet. Hvor, hvordan og hvorfor, er fortsatt en gåte. Nobile ble funnet på sjøisen av Einar Lundborg, en svensk redningsmann, sankthansaften 1928. Nobile levde fram til 1978. Mer enn noe annet, bidro konflikten med Nobile i 1926 og den dramatiske redningsaksjonen to år senere, til å skape Amundsens ettermæle.

Bare noen få gjenstander fra ekspedisjonen er bevart. En stol står i Tromsø, enkelte gjenstander befinner seg i Alaska, andre på Teknisk Museum i Oslo og i Roald Amundsens hjem på Svartskog. Det er nettopp her, i Amundsens eget hjem, de historiske linjene løper sammen.

Roald Amundsens bolig står i dag som en unik tidskapsel. Følelsen av at han bare er ute et øyeblikk, er slående. Kartene ligger fortsatt spredt utover skrivebordet. Koffertene står klare i gangen slik han etterlot dem da han i all hast dro ut på sin siste ferd i 1928. For besøkende er hjemmet langt mer enn et museum. Det er et møte med mennesket bak bragdene: hans rastløse nysgjerrighet og kompromissløse forberedelser. Å stå på det myke gulvteppet hjemme i Amundsens stue, med utsikt over Bunnefjorden, der sydpolskuta Fram en gang ankret opp, gjør historien om polarekspedisjonene mer levende og uventet intim. 

Hva kom ut av ekspedisjonen for Norge? Ekspedisjonen fant ingenting annet enn is. Men den viste at et ungt, lite land kan stå i fremste rekke for å utforske jordas mest ukjente og utilgjengelige områder. Det er ingen liten bragd.

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.