Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Fremtiden til Spitsbergen Artists Center kan snart bli en del av en diskusjon om eiendom. Lokalstyret forbereder en prosess som kan føre til salg av bygningen i Nybyen, og naturligvis er det mange spørsmål knyttet til pris, eierskap, renovering og vedlikehold. Men før vi spør hvem som skal eie bygningen, bør vi kanskje stille et mer grunnleggende spørsmål:
Hva ønsker vi at denne bygningen skal bidra med til Longyearbyens fremtid?
Vi mener at verdien ikke kan måles bare i kvadratmeter eller markedspris.
Kunstnersenteret har blitt et kulturelt møtested for Longyearbyen og en internasjonal inngangsport til Svalbard. Her finnes rimelige atelierer og arbeidsplasser for lokale kunstnere, håndverkere og små virksomheter. Senteret huser et internasjonalt kunstnerresidensprogram, utstillinger, workshops og arrangementer.
Det gir innbyggere mulighet til å møtes, skape og lære, samtidig som besøkende kan møte perspektiver på Svalbard som går utover det spektakulære landskapet. Dette er noe som er bygget opp over tid – og noe som lett kan gå tapt.
Fra gruvehandel til kultursenter
Selve bygningen er en del av Nybyens historie. Den opprinnelige delen er fra 1947 og ble bygget som gruvearbeidernes butikk, med et tilbygg på 1970-tallet. En historisk bygning trenger ikke nødvendigvis å forbli frosset i sin opprinnelige funksjon. En måte å bevare historien på er å gi bygningen et nytt liv. Det er det som har skjedd her.
En bygning knyttet til Longyearbyens gruvehistorie har blitt et sted for samtidskunst, håndverk, entreprenørskap, formidling og internasjonal utveksling. Historien er fortsatt synlig, men bygningens funksjon har endret seg i takt med samfunnet rundt den. Når Nybyens fremtid diskuteres, mener vi at dette skillet er viktig. Det er verdifullt å bevare bygninger, men det er like viktig å holde dem aktive og nyttige.
Hva har blitt skapt?
Siden desember 2024 har mer enn 150 kunstnere fra over 30 land kommet til Spitsbergen Artists Center gjennom residensprogrammet. I samme periode har vi arrangert mer enn 70 utstillinger og arrangementer, mens omtrent 5.000 mennesker besøker senteret hvert år. Dette til tross for at senteret vanligvis bare er åpent én til tre ganger i uken.
Senteret har også fått oppmerksomhet utenfor Svalbard, med TV-team, YouTubere, journalister og andre medieprodusenter som har besøkt og omtalt arbeidet vårt.
Men statistikken forteller bare en del av historien.
En kunstner som kommer fra et annet land, bruker ikke bare et rom i noen uker. De møter lokale innbyggere, lærer om Svalbard, utvikler sitt eget arbeid og deler ofte noe med lokalsamfunnet gjennom en utstilling, presentasjon, workshop eller samtale.
Samtidig får lokale kunstnere og håndverkere et sted å arbeide. Besøkende møter kunst og ideer de ellers kanskje aldri ville sett. Innbyggere får et sted for aktiviteter og arrangementer.
Bygningen har blitt et lite økosystem.
Internasjonalt program
Spitsbergen Artists Residency er et åpent søknadsprogram som bringer kunstnere til Høy-Arktis for å utvikle arbeid knyttet til Svalbards miljø, historie, klima, landskap og samfunn.
For mange kunstnere endrer det å være i dette miljøet måten de tenker og arbeider på. Over tid har programmet skapt et internasjonalt nettverk med tilknytning til Longyearbyen.
Men residensprogrammet er ikke ment å være isolert fra lokalsamfunnet. Utvekslingen mellom besøkende kunstnere og innbyggere er en av programmets viktigste kvaliteter.
Residensprogrammet har også en viktig praktisk funksjon. Residensavgiftene utgjør en betydelig del av inntektene som gjør det mulig for Artists Center å drive, opprettholde aktiviteter og tilby rimelige lokaler til lokale brukere. Dette er én av grunnene til at tidspunktet for et mulig salg er viktig.
Kunstnere planlegger internasjonale reiser mange måneder i forveien. Vi har allerede fremtidige residensopphold som skal planlegges og forpliktelser som skal inngås. Vi kan ikke bare sette programmet på pause mens vi venter på utfallet av en eiendomsprosess. Vi trenger klarhet i tidsplan og betingelser for å kunne planlegge fremtiden på en ansvarlig måte.
En bro
Vi ser også et stort potensial for å videreutvikle kunstnersenteret som et møtested mellom kunst og forskning. Svalbard er et unikt sted for dette. Klimaendringer, miljøspørsmål, arktisk forskning og historie er ikke abstrakte temaer her – de er en del av hverdagen.
Kunstnere og forskere nærmer seg disse spørsmålene på ulike måter. Når disse perspektivene møtes, kan det skape nye måter å kommunisere og forstå komplekse problemstillinger på.
Vi har allerede utviklet gode relasjoner og samarbeid med Artica Svalbard, Svalbard Museum, Svalbard kirke, biblioteket og Nordover, samt flere båtoperatører.
Disse relasjonene knytter senteret til lokal kunnskap, forskning, historie, turisme og lokalsamfunnet. Det finnes en mulighet til å utvikle dette videre, blant annet gjennom formidlings- og undervisningsaktiviteter for besøkende.
Vår utstilling om marint avfall gir for eksempel turister mulighet til å lære om miljøutfordringer på Svalbard. Eva Grøndahls Nybyen – Siste Skanse gir et annet perspektiv ved å dokumentere Nybyens historie og identitet i endring.
Vi mener at turisme kan være mer enn sightseeing. Besøkende kan også få mulighet til å forstå stedet de besøker.
Et kultursted for lokale
Samtidig bør Artists Center først og fremst fortsatt være knyttet til menneskene som bor i Longyearbyen. I et lite og isolert samfunn er steder hvor folk kan møtes, lage ting, lære, dyrke interesser og arbeide med prosjekter viktige.
De siste årene har senteret vært involvert i loppemarkeder, julemarkeder, konserter og andre aktiviteter for lokalsamfunnet. Vi ønsker å utvide denne rollen med flere konserter, markeder, workshops, foredrag, aktiviteter for barn og andre samlinger.
Et kultursenter bør ikke bare være et sted man går til når det tilfeldigvis er en utstilling man er interessert i. Det bør være et sted hvor folk vet at det skjer noe – og hvor de også kan komme med sine egne ideer.
Rimelige lokaler
En av de viktigste tingene bygningen tilbyr i dag, er rimelige arbeidslokaler.
Longyearbyen har høye kostnader og begrenset tilgang på lokaler. For en etablert bedrift kan det være mulig å finne kommersielle lokaler. For en kunstner, håndverker eller liten kreativ virksomhet kan det være langt vanskeligere. Et rom kan være forskjellen mellom å kunne utvikle en idé og å måtte legge den bort.
Spørsmålet er derfor ikke bare om det finnes nok rom for kunstnere. Det handler om hva slags lokal økonomi og hvilket lokalsamfunn vi ønsker å legge til rette for. Hvis bygningen skifter eier og husleiene blir satt på kommersielt nivå, kan menneskene som bruker lokalene i dag stå uten et alternativ.
Rimelige atelierer og verksteder er vanskelige å gjenskape når de først er borte.
Vi ønsker å ta ansvar
Vi ber ikke bare noen andre om å bevare Artists Center for oss. Vi ønsker å ta ansvar for det selv.
De siste årene har vi bygget opp residensprogrammet, utviklet utstillinger og arrangementer, etablert relasjoner med lokale organisasjoner og skapt et internasjonalt nettverk rundt senteret.
Vi vet hva bygningen trenger. Vi kjenner brukerne og utfordringene ved å drive et kultursenter i Longyearbyen. Vi ønsker å renovere det som trenger å renoveres, vedlikeholde bygningen og fortsette å utvikle aktivitetene.
Vi foreslår ikke et uprøvd konsept. Vi foreslår å videreutvikle noe som allerede fungerer.
Det er imidlertid en grunnleggende forskjell mellom oss og en kommersiell investor.
Vi kan ikke realistisk konkurrere ved ganske enkelt å tilby den høyeste kjøpesummen. Vi mener heller ikke at dette nødvendigvis bør være det eneste målet på verdi. Bygningen krever betydelige investeringer i renovering og vedlikehold. Den som overtar eiendommen, overtar ikke bare en eiendel, men også ansvar og kostnader.
Derfor mener vi at en symbolsk kjøpesum kan være verdt å vurdere.
Hvis en kjøper tar på seg ansvaret for renovering, vedlikehold og videre drift, kan én mulig modell være en symbolsk kjøpesum – potensielt til og med 1 krone – der den reelle investeringen skjer gjennom ressursene som kreves for å sette bygningen i stand, vedlikeholde den og drive den videre.
Vi ber ikke om en gratis, ferdig renovert eiendom.
Vi spør om en gammel bygning kan overføres til mennesker som allerede driver den med suksess, med en tydelig forpliktelse til å investere i fremtiden.
Det er et annet forslag enn ganske enkelt å be om rabatt.
Hva vil Longyearbyen miste?
Det kan finnes selskaper eller investorer som kan tilby mer penger for eiendommen. Det må anerkjennes. Men en høyere kjøpesum betyr ikke nødvendigvis høyere verdi for lokalsamfunnet.
Hvis bygningen blir en annen kommersiell eiendom, kan Longyearbyen miste rimelige atelierer, residensprogrammet, utstillingslokaler, verksteder og et uavhengig kulturelt møtested.
Det internasjonale nettverket som er bygget gjennom residensprogrammet kan forsvinne. Lokale kunstnere og små virksomheter kan miste arbeidsplassene sine. Lokale aktiviteter vil miste et sted å være.
Ingen av disse funksjonene er umulige å gjenskape andre steder, men de er vanskelige, kostbare og tidkrevende å bygge opp igjen når de først er borte.
Dette er ikke et argument mot kommersiell utvikling. Det er et argument for å anerkjenne at kultur- og møteplasser skaper en annen type verdi – en verdi som ikke alltid er synlig i en eiendomsvurdering.
Vi håper derfor at salgsprosessen ikke bare vurderer: Hvem kan betale mest? Men også: Hvem kan skape størst langsiktig verdi for Longyearbyen?
Hva slags byen ønsker vi?
Longyearbyen er i endring, og lokalsamfunnet diskuterer kontinuerlig hvordan fremtiden skal se ut etter den tradisjonelle gruvedriften.
Kultur bør ikke være noe man legger til først når det er penger til overs. Kulturelle møteplasser er en del av infrastrukturen i et sunt lokalsamfunn.
Ønsker vi rimelige lokaler hvor mennesker kan utvikle virksomheter, kunstprosjekter og kreative aktiviteter? Ønsker vi at internasjonale kunstnere skal komme til Svalbard og møte lokale innbyggere? Ønsker vi at besøkende skal lære om Svalbards historie og miljøutfordringer? Ønsker vi at forskning og kunst skal møtes? Ønsker vi at historiske bygninger i Nybyen fortsatt skal være aktive deler av hverdagslivet?
Vi mener svaret på alle disse spørsmålene er ja. Og vi mener Spitsbergen Artists Center allerede viser hvordan dette kan fungere.
Vi ønsker å bli
Vi ønsker å fortsette. Vi ønsker å ta ansvar for bygningen, renovere den, vedlikeholde den og videreutvikle senteret. Vi ønsker å bevare rimelige atelierer, fortsette residensprogrammet og åpne dørene enda bredere for lokalsamfunnet.
Vi håper også å få klarhet i salgsprosessen så snart som mulig. Residensprogrammet krever internasjonale bestillinger mange måneder i forveien. Vi trenger å vite om vi kan fortsette å ta imot kunstnere og inngå forpliktelser, eller om vi må forberede oss på muligheten for at senteret ikke lenger vil eksistere i sin nåværende form.
Vi håper det blir en reell mulighet til å diskutere disse spørsmålene før beslutninger tas. For verdien av Spitsbergen Artists Center ligger ikke bare i veggene, taket eller antall kvadratmeter. Verdien ligger i det som skjer innenfor dem: kunstnerne som kommer, menneskene som arbeider der, innbyggerne som møtes der, besøkende som lærer noe nytt, ideene som oppstår mellom kunst og forskning, og forbindelsene som skapes mellom Longyearbyen og resten av verden.
Kanskje er det viktigste spørsmålet derfor ikke hvor mye noen er villige til å betale for bygningen.
Det er: Hva vil Longyearbyen miste hvis dette stedet forsvinner?
Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.
——————————————————————————
More Than a Building: What Should Happen to Spitsbergen Artists Center?
The future of Spitsbergen Artists Center may soon become part of a property discussion. The Lokalstyre is preparing a process that could lead to the sale of the building in Nybyen, and naturally there are questions about price, ownership, renovation and maintenance. But before asking who should own the building, perhaps we should ask a more fundamental question:
What do we want this building to contribute to the future of Longyearbyen?
We believe its value cannot be measured only in square metres or market price.
The Artists Center has become a cultural meeting place for Longyearbyen and an international gateway to Svalbard. It provides affordable studios and workspaces for local artists, craftspeople and small businesses. It houses an international artist residency, exhibitions, workshops and events. It gives residents opportunities to meet, create and learn, while visitors can encounter perspectives on Svalbard that go beyond the spectacular landscape. This is something that has been built over time — and it is something that could easily be lost.
From miners' store to cultural center
The building itself is part of Nybyen's history. The original section dates from 1947 and was built as a miners' store, with an extension added in the 1970s. A historic building does not necessarily have to remain frozen in its original function. One way of preserving history is to give it a new life.
That is what has happened here.
A building connected to Longyearbyen's mining history has become a place for contemporary art, craft, entrepreneurship, education and international exchange. Its history remains visible, but its purpose has changed with the community around it. As Nybyen's future is discussed, we believe this distinction is important. Preserving buildings is valuable, but keeping them active and useful is equally important.
What has been created?
Since December 2024, more than 150 artists from over 30 countries have come to Spitsbergen Artists Center through the residency programme. During the same period, we have organized more than 70 exhibitions and events, while approximately 5,000 people visit the center each year. This is despite the center normally being open only one to three times per week.
The center has also attracted interest beyond Svalbard, with television crews, YouTubers, journalists and other media makers visiting and featuring our work.
But statistics only tell part of the story.
An artist arriving from another country does not simply occupy a room for a few weeks. They meet local residents, learn about Svalbard, develop their work and often share something with the community through an exhibition, presentation, workshop or conversation.
At the same time, local artists and craftspeople have somewhere to work. Visitors encounter art and ideas they might otherwise never see. Residents have a place for activities and events.
The building has become a small ecosystem.
An international residency rooted in Longyearbyen
The Spitsbergen Artists Residency is an open-call programme bringing artists to the High Arctic to develop work connected to Svalbard's environment, history, climate, landscape and society.
For many artists, being in this environment changes the way they think and work. Over time, the programme has created an international network connected to Longyearbyen.
But the residency is not intended to be isolated from the local community. The exchange between visiting artists and residents is one of its most important qualities.
The residency also plays an important practical role. Residency fees provide a significant part of the income that allows the Artists Center to operate, maintain activities and offer affordable spaces to local users. This is one reason why the timing of the possible sale is important.
Artists plan international travel many months in advance. We already have future residencies to plan and commitments to make. We cannot simply put the programme on hold while waiting for the outcome of a property process. We need clarity about the timeline and conditions so that we can responsibly plan the future.
A bridge between art, science and society
We also see considerable potential to develop the Artists Center further as a meeting point between art and science. Svalbard is a unique place for this. Climate change, environmental questions, Arctic research and history are not abstract subjects here — they are part of everyday life.
Artists and scientists approach these questions differently. Bringing those perspectives together can create new ways of communicating and understanding complex issues.
We have already developed good relationships and collaborations with Artica Svalbard, Svalbard Museum, Svalbard Church, Library and Nordover, as well as several boat operators.
These relationships connect the center with local knowledge, research, history, tourism and the wider community. There is an opportunity to develop this further, including educational activities for visitors.
Our maritime litter exhibition, for example, gives tourists an opportunity to learn about environmental challenges in Svalbard. Eva Grondahl's Nybyen – Siste Skanse offers another perspective, documenting the history and changing identity of Nybyen.
We believe tourism can be more than sightseeing. Visitors can also be given opportunities to understand the place they are visiting.
A cultural space for those who live here
At the same time, the Artists Center should first and foremost remain connected to the people who live in Longyearbyen. In a small and isolated community, spaces where people can meet, make things, learn, pursue hobbies and work on projects are important.
Over the last few years, the center has been involved in flea markets, Christmas markets, concerts and other community activities. We want to expand this role with more concerts, markets, workshops, talks, children's activities and gatherings.
A cultural center should not only be somewhere you go when there is an exhibition you happen to be interested in. It should be a place where people know that something is happening — and where they can also come with their own ideas.
Affordable space is part of the value
One of the most important things the building currently provides is affordable workspace.
Longyearbyen has high costs and limited available space. For an established company, finding commercial premises may be possible. For an artist, craftsperson or small creative business, it can be much harder. A room can make the difference between being able to develop an idea and having to abandon it.
The question is therefore not simply whether there are enough rooms for artists. It is what kind of local economy and community we want to encourage. If the building changes hands and rents become commercially priced, the people currently using these spaces may have nowhere else to go.
Affordable studios and workshops are difficult to recreate once they disappear.
We want to take responsibility
We are not simply asking someone else to preserve the Artists Center for us. We want to take responsibility for it ourselves.
Over the last years, we have built the residency programme, developed exhibitions and events, established relationships with local organizations and created an international network around the center.
We know what the building needs. We know its users and the challenges of operating a cultural center in Longyearbyen. We want to renovate what needs to be renovated, maintain the building and continue developing its activities.
We are not proposing an untested concept. We are proposing to continue developing something that is already functioning.
Could there be a different kind of property transaction?
There is, however, a fundamental difference between us and a commercial investor.
We cannot realistically compete by simply offering the highest purchase price. Nor do we believe that should necessarily be the only measure of value. The building requires substantial investment in renovation and maintenance. Whoever takes ownership will assume not only an asset, but also responsibility and costs.
For this reason, we believe a symbolic purchase price could be worth considering.
If a buyer takes on the responsibility for renovation, maintenance and continued operation, one possible model would be a symbolic purchase price — potentially even 1 NOK — with the real investment coming through the resources required to restore, maintain and operate the building.
We are not asking for a free, renovated property.
We are asking whether an old building could be transferred to people who are already operating it successfully, with a clear commitment to invest in its future.
That is a different proposition from simply asking for a discount.
What would Longyearbyen lose?
There may be companies or investors who could offer more money for the property. That possibility must be acknowledged. But a higher purchase price does not necessarily mean a higher value for the community.
If the building becomes another commercial property, Longyearbyen could lose affordable studios, the residency programme, exhibition space, workshops and an independent cultural meeting place.
The international network created through the residency could disappear. Local artists and small businesses could lose their workspaces. Community activities would lose a venue.
None of these things are impossible to recreate elsewhere, but they are difficult, expensive and time-consuming to rebuild once they are gone.
This is not an argument against commercial development. It is an argument for recognizing that cultural and community spaces create a different kind of value — one that is not always visible in a property valuation.
We therefore hope the sale process considers not only:
Who can pay the most? but also: Who can create the most long-term value for Longyearbyen?
What kind of Longyearbyen do we want?
Longyearbyen is changing, and the community is continually considering what its future should look like beyond the traditional mining economy.
Culture should not be something added only when there is money left over. Cultural spaces are part of the infrastructure of a healthy community.
Do we want affordable spaces where people can develop businesses, artistic projects and creative activities? Do we want international artists to come to Svalbard and engage with local residents? Do we want visitors to learn about Svalbard's history and environmental challenges? Do we want science and art to meet? Do we want historic buildings in Nybyen to remain active parts of everyday life?
We believe the answer to all of these questions is yes. And we believe Spitsbergen Artists Center is already demonstrating how this can work.
We want to stay
We want to continue. We want to take responsibility for the building, renovate it, maintain it and develop the center further. We want to preserve affordable studios, continue the residency programme and open the doors even wider to the local community.
We also hope for clarity about the sale process as soon as possible. The residency programme requires international bookings many months in advance. We need to know whether we can continue accepting artists and making commitments, or whether we must prepare for the possibility that the center will no longer exist in its current form.
We hope there will be a genuine opportunity to discuss these questions before decisions are made. Because the value of Spitsbergen Artists Center is not only in its walls, roof or square metres. Its value is in what happens inside: the artists who come, the people who work there, the residents who meet there, the visitors who learn something new, the ideas that cross between art and science, and the connections created between Longyearbyen and the wider world.
Perhaps the most important question is therefore not how much someone is willing to pay for the building.
It is: What would Longyearbyen lose if this place disappeared?
Do you have something on your mind, or would you like to continue this debate? We welcome reader contributions and articles at post@svalbardposten.no.
