Vi skal ha færre turister, dyrere turer og lengre oppholdstid på Svalbard

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Når vi leser reiselivets Masterplan Destinasjon Svalbard mot 2030, bruker vi fine ord. Vi snakker om «rette volumer», og en grønn omstilling i verdens mest sårbare arktiske natur. Det høres fantastisk ut på papiret. Men la oss være ærlige med hverandre i dag. Stemmer det skrevne ordet med den virkeligheten vi ser rett utenfor vinduet vårt? 

Virkeligheten er at vi står i et markedskappløp – et kommersielt race der bedrifter føler de må henge med for å overleve. Resultatet ser vi hver dag: Flere RIB-båter, flere ATV-er, en stadig strøm av snøscootere, tunge beltevogner i terrenget, flere biler i bedrifter og etater og stadig nye flyankomster. Vi henter inn sesongarbeidere på korttidskontrakter som sprenger det lokale boligmarkedet, slik at de som faktisk skal bo og bygge dette samfunnet over tid, ikke har et sted å bo. 

Og hva med den grønne omstillingen vår? Vi har stengt kullkraftverket fordi det ikke var klimavennlig. Men hva har vi erstattet det med? En midlertidig dieselløsning som nå skal bli til et nytt, fast dieselkraftverk. Når vi selger «utslippsfrie elektriske snøscooterturer» og biler, vet vi utmerket godt at strømmen i stikkontakten kommer fra diesel. 

Vi vet også at transporten av denne dieselen krever millioner av liter som fraktes med tankskip opp gjennom Barentshavet. Her må vi tørre å stille det ubehagelige spørsmålet: Er denne transporten tatt med i det lokale CO₂-regnskapet? Eller skjuler vi oss bak en metodikk som kun måler utslippene fra selve stikkontakten i Longyearbyen? Å kalle dette en grønn omstilling henger rett og slett ikke på greip. Det grenser mot grønnvasking, og det vet vi. 

Hvis vi skal nå målene for 2030, må vi slutte å skyve ansvaret foran oss. Vi må gå fra kortsiktig profitt til langsiktige løsninger. Svalbard har en unik geologi med en temperaturstigning i dypet som er dobbelt så høy som på fastlandet. Vi må presse på for at staten investerer tungt i dyp jordvarme. Dette kan gi oss 100 prosent stabil og ren energi til oppvarming av hele byen året rundt – også i mørketiden. 

Men vi må våge å regulere reiselivet og samfunnet vårt rettferdig. Målet vårt må være klart: Vi skal ha færre turister, dyrere turer og lengre oppholdstid på Svalbard. For å oppnå dette trenger ikke staten å detaljstyre eller innføre totalforbud; vi kan la markedsmekanismene gjøre jobben gjennom et lokalt system for utslippskvoter direkte på bedriftsnivå. 

Dette systemet skal rettes kompromissløst mot den profesjonelle aktiviteten – mot kommersielle bedrifter, men også mot offentlige etater og utdanningsinstitusjoner. Her skal det ikke gjøres unntak: Alle offentlige etater må ta med både tjenestebiler og skutere i sitt eget CO₂-regnskap på lik linje med næringslivet. Privat aktivitet bør holdes utenfor i denne innføringsfasen, slik at vi skjermer lokalbefolkningen. Men skal vi lykkes på sikt, må vi også tørre å snakke om det neste skrittet: På sikt bør også lokalbefolkningen inkluderes i et rettferdig CO₂-kvotesystem for sitt private forbruk, slik at alle som bor her tar felles ansvar for det arktiske miljøet. 

Vi må også rydde opp i de utdaterte smutthullene i motorferdselsregelverket. Ordningen som tillater kjøring med snøscooter og beltebil i de ikke-motoriserte områdene frem til 1. mars hver sesong, må opphøre. Skal vernede og sårbare områder være ikke-motoriserte, så må de være det hele året, uten tidsbegrensede dispensasjoner som forstyrrer faunaen i en sårbar vinterperiode. 

Skal vi stoppe det massive logistikkpresset som spiser opp øya vår, må vi også ta tak i den flytende masseturismen. Vi må sette et absolutt, strengt tak på antall cruiseturister som får gå i land på Svalbard hvert år. Naturen og lokalsamfunnet tåler ikke de store bølgene av dagsbesøkende som legger igjen minimalt med lokal verdiskaping, men som etterlater et enormt miljøavtrykk langs kysten vår. 

Skal vi verne om de som faktisk bygger dette samfunnet, må vi også stramme inn rammene rundt hvem vi definerer som fastboende. I dag kreves det kun et halvt års opphold. For å sikre stabilitet, redusere presset fra korttidskontrakter og styrke lokalsamfunnet, bør kravet til oppholdstid for å regnes som fastboende økes fra et halvt år til minst ett helt år. 

Administrativt er kvotesystemet på bedrifts- og etatsnivå fullt overkommelig. Hoteller, etater og reiselivsbedrifter vet utmerket godt hvilke transportmidler de har i flåten sin – enten det er biler, rib-båter, snøscootere, atv-er eller beltevogner. De har allerede full kontroll på nøyaktig hvor mange kilometer eller motortimer disse har gått ved utgangen av året. Ved å koble disse eksisterende driftsdataene opp mot standardiserte CO₂-formler, får vi et nøyaktig og udiskutabelt klimafotavtrykk for hver enkel profesjonell aktør. 

Et slikt kvotesystem vil tvinge aktørene til å selv regulere sin egen aktivitet: 

For det første vil flyselskapene tvinges til å prioritere langtidsgjesten. Et strengt kvotetak betyr at de må betale dyrt for utslippene per flyvning. For å maksimere lønnsomheten må de kutte i antall ukentlige avganger og prise billettene markant høyere. Dette fjerner den kortsiktige helgeturismen, mens passasjerer som planlegger lengre opphold overtar setene. 

For det andre vil hotellene og turoperatørene tvinges til å jakte på færre, men mer lønnsomme døgn. Hyppige gjestebytter krever enorme mengder logistikk, klesvask, oppvarming fra dieselstrøm, og stadige utrykninger med snøscootere og beltevogner for å transportere nye grupper inn og ut av feltet. Reiselivet vil raskt innse at de sparer enorme kvoteutgifter ved å heller tilby ukepakker og minimums-opphold, og prise opplevelsene høyere. De miljøvennlige bedriftene som satser på lavmælte opplevelser – som fotturer, skiturer, hundeslede eller kajakk – vil sitte igjen med kvoter til overs som de kan selge videre, og dermed favoriseres de økonomisk. 

Vi skal ta vare på de reelle fastboende oppi dette. De får allerede i dag refundert miljøavgiften på flybilletter og på samme måte kan en utvidet refusjonsordning sikre at de med minst ett års botid får tilbake sin kvoteandel på flyreisen. Siden det private forbruket og lokalbefolkningens egne snøscootere holdes helt utenfor kvotesystemet i starten, rammer vi utelukkende den kommersielle masseturismen og de kortvarige sesongarbeiderne, mens det virkelige lokalsamfunnet beholder sin nødvendige mobilitet. 

La oss til slutt løfte blikket og ta inn over oss en grunnleggende sannhet om dette magiske, værbitte stedet vi kaller vårt hjem. For hvem eier egentlig Svalbard? Svaret er ingen. Når alt kommer til alt, er vi alle bare turister eller gjester her oppe – enten det er for en helg, et år, eller et helt liv. Vi låner bare denne arktiske villmarken en kort periode i historien. Vår eneste virkelige oppgave er å overlevere Svalbard i minst like god stand som da vi overtok. For regelverket vårt og holdningen vår må være krystallklar: Vi skal bruke, men ikke forbruke. 

Masterplanen skal ikke være et glansbilde vi gjemmer oss bak. Den må være en forpliktelse. Vi kan ikke fortsette å drive et reiseliv eller et samfunn som spiser av det samme grunnlaget vi lever av. La oss stoppe det kommersielle racet, kreve ekte energiomstilling til jordvarme, fjerne 1. mars-smutthullet, sette et tak på cruiseindustrien, og bruke utslippskvoter til å bygge et Svalbard som faktisk tåler fremtiden.

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.