– Hun levde med integritet og mot
I mars satte Silvia Galli seg på flyet fra Longyearbyen. Glad for alle hun hadde fått sett og sagt farvel til, ansikt til ansikt, en siste gang. 15. juli døde hun på sykehuset i Lugano i Sveits.
Etter 14 år i Longyearbyen, var Silvia for syk for å bo på Svalbard. Hun levde med en kreftdiagnose og fikk komplikasjoner i fjor sommer. Silvia stilte opp i avisen for å fortelle hvor tungvint det er å bli syk som ikke-norsk i Longyearbyen. Om hvor vanskelig det er å finne ut hvilke regler som gjelder og få svar med to streker under. Svalbardposten fikk følge henne i månedene før hun dro.
– Jeg mener det er lurt at NAV informerer pasienter om rettigheter og fravær av rettigheter på forhånd. Denne problemstillingen gjelder ikke bare de som har kreft, det kan gjelde folk med nyresvikt som trenger dialyse, eller en guide som brekker bekken og bein og ikke lenger kan kjøre skuter, sa Silvia i mars.
Hun mente det er viktig at utlendinger vet.
Over 36 prosent av Longyearbyens innbyggere har ikke norsk pass. De som ikke er medlemmer av folketrygden må enten dra til hjemlandet, ha forsikring eller betale eventuelle utgifter til helsehjelp selv.
– Respekt og varme
– Hun sto opp for det hun mente er rett, uansett hva andre mente. Hun levde med integritet og mot, og behandlet folk med respekt og varme, sier Yann Rashid.
Silvia var en av hans nærmeste venner.
Han besøkte henne få dager før hun døde.
De møttes i august 2011, da begge begynte på norskkurs. Yann hadde akkurat fullført ANG-studiet, og Silvia hadde nettopp flyttet til Longyearbyen. Hun fikk ham med i koret og de dro på turer sammen.
Silvia var også fast deltaker på julemarkedet. Yann ble imponert over det hun lagde. Det inspirerte ham til å starte bedriften Arctic Edge.
– Gjennom årene har Silvia hjulpet meg mye. Hvert eneste design har gått gjennom henne. Selv i hennes siste dager kom hun med tips til nye ideer – det var rørende å se. Hun så alltid det positive, selv når ting var mørkt, forteller han.
Ville bli
Silvia ville helst bli i Norge, men hadde skjønt det slik at hun ikke lenger ville ha rett til helsehjelp i landet. Derfor flyttet hun til fødelandet Sveits, og familie der.
Før hun dro, arrangerte hun farvel-kvelder hjemme i naustet sitt i Longyearbyen, og hun tok farvel med skolen og skoleklassene hun hadde fulgt opp som skolebibliotekar. Hun ville de skulle vite hvorfor hun måtte dra, og svarte på de ærlige spørsmålene hun fikk om døden og slangene som holdt kroppen hennes i live.
Leseglede
Silvia var utdannet barnelege og jobbet blant annet ved barneavdelingen ved Universitetssykehuset i Bern. Etter at hun kom til Longyearbyen, begynte hun å jobbe på skolen og tok etter hvert utdanning som skolebibliotekar. Hun ønsket å formidle leseglede.
– Jeg håper jeg har etterlatt noen spor hos disse barna. Spesielt de som ikke var glad i å lese, sa hun.
Positiv holdning
Silvia sendte paller med flyttegods fra Longyearbyen til Sveits. Hun satte opp pallekarmene på den nye verandaen sin og plantet grønnsaker og bær i dem.
De blomstret og bar frukter før sykdommen hennes forverret seg.
– Hun prøvde alltid å gjøre det som var riktig. Hun lyttet virkelig når man snakket. For meg ble hun som et slags moralsk kompass. Selv i de mørkeste tider beholdt hun en positiv holdning til livet. Jeg tror det var denne styrken som gjorde at hun klarte å leve så lenge etter den tunge diagnosen i 2015, sier Yann.
Silvia begraves i Sveits fredag 18. juli.
