Framtid og et blått nytt hav

Det året vi nettopp har lagt bak oss vil gå inn i historien som ett av de varmeste årene som noen gang er registrert av mennesker. Samtidig har vi opplevd rekord-kulde mange steder i landet tidlig i desember og snøkaos i sør nå i januar.

I Kina var det nylig rekord-kaldt med temperaturer ned mot 50 minus. I Polhavet økte isen i utbredelse i gjennomsnitt med nesten 120 tusen kvadratkilometer hver dag gjennom oktober måned. Dette tilsvarer et areal nesten like stort som Hellas, hver dag! Dette er godt over gjennomsnittet for perioden 1981 til 2010. Det er ikke alltid like enkelt å erkjenne at verden varmes opp i et rekordhøyt tempo når det er iskaldt rundt oss.

Dessverre er det et faktum at planeten vi lever på blir varmere. I veldig stor grad takket være våre egne utslipp av klimagasser. Det er sant at verden har vært varmere før – selv pleier jeg å illustrere dette ovenfor studenter ved å la dem få se og ta på 7.000 år gamle blåskjell som en gang levde i fjordene på nordsiden av Svalbard. Den gangen lå åpenbart klimaet til rette for at disse varmekjære skjellene kunne leve der. I dag finner vi bare levende blåskjell på den relativt varme vestsiden av Svalbard, der Golfstrømmen bringer varmt og næringsrikt vann inn til kysten. På nordsiden av Svalbard er det de kalde arktiske vannmassene som dominerer, og som gjør det umulig for blåskjell å leve der. Dette området er polartorsken, isbjørnen og ishavsåta sitt rike, inntil videre i alle fall.

Parisavtalen setter en klar ambisjon om å begrense den globale oppvarmingen til under 2 grader sammenliknet med førindustriell tid, og helst under 1,5 grader. Selv om verdens ledere nylig var samlet i Dubai for å finne løsninger og motivasjon for å kunne nå Parisavtalens ambisjon, taler de globale gjennomsnittstemperaturene som er registrert for 2023 sitt klare språk. Det er dessverre lite som tilsier at vi skal klare å nå Parisavtalens ambisjon. Dette er både trist og utfordrende. Men det som er viktig å erkjenne, er at selv om vi skulle klare å holde oss under 2-gradersmålet, så er det allerede igangsatt endringer som i generasjoner må regnes som irreversible. Spesielt i Arktis.

I Arktis tilsier alle våre målinger av klima at endringene skjer mye raskere og med større utslag enn ellers på planeten. Temperaturen stiger så mye som 4 ganger mer i Arktis enn det globale gjennomsnittet. Dette er svært dårlig nytt for den isen som i dag dekker Polhavet. Selv om verdens ledere skulle klare å stå bak slutterklæringen fra Dubai om en global overgang bort fra olje, kull og gass, så tilsier alle modeller at vi i løpet av vår levealder vil oppleve at Polhavet blir isfritt om sommeren. Disse endringene vil med all sannsynlighet ikke kunne la seg stoppe i vår eller våre barns levealder, uansett hva vi nå skulle klare å innføre av klimatiltak. Isen i Arktis er rett og slett i ferd med å smelte, og Polhavet i ferd med å gjennomgå et dramatisk hamskifte.

Polhavet vil alltid være kaldt, og det vil alltid fryse is der om vinteren. Faktisk så er det en logisk følge av at når mer is smelter om sommeren, så vil vi kunne se at et større areal vil fryse til hver dag i den kalde årstiden – slik vi har sett i år der isens utbredelse har økt mer per dag i oktober og november enn hva som har vært vanlig tidligere år. Men smeltesesongen vil bli lengre og varmere, og vil gjøre at det som for Roald Amundsen fremstod som et mer eller mindre ufremkommelig hvitt og islagt hav hele året, snart vil være et blått og svært fremkommelig hav om sommeren. 

Et hav der lasteskip kan ta en betydelig snarvei over Polhavet, der cruiseskip kan bringe med seg turister dypt inn i polhavet og der ressurser i mye større grad enn i dag kan høstes. I dette ligger det også viktige perspektiver og koblinger til den geopolitiske situasjonen som har sterke implikasjoner i Arktis, der et stadig mer anstrengt forhold mellom øst og vest fort kan skape uønskede og uforutsigbare situasjoner. Få andre steder er det en tydeligere og mer direkte kobling mellom geopolitikk og samfunnsutvikling på den ene siden og naturvitenskap og forståelse av økosystem på den andre.

Polhavet er stengt for kommersielt fiske gjennom en internasjonal polhavsavtale, men den varer ikke evig. Tvert imot varer den i 16 år, noe som i realiteten ikke er veldig lenge. Vi vet i dag ikke i hvor stor grad lodda vil vandre inn i Polhavet eller hvor langt nord torsken vil gå. Men vi vet at endringer skjer, og de vil skje uavhengig av hvor flinke vi er til å redusere utslipp av klimagasser globalt. Vi bør derfor være best mulig forberedt til å møte de utfordringene vi vet vil komme.

Norge som polarnasjon har et viktig ansvar for å skaffe til veie den kunnskapen som skal til for en sikker forvaltning av framtidens polhav. Som oljenasjon har vi et ekstra stort ansvar. Vi har tross alt tjent oss rike på det som i bunn og grunn har skapt klimakrisen. Når våre regjeringsmedlemmer og politikere nå har kommet hjem fra klimatoppmøtet i Dubai, bør de se mot nord og det havet som vi vet er i stor endring. 

Vi må sørge for at vi har den nødvendige kunnskapen som skal til for å være forberedt på disse endringene. Norge har både infrastruktur, kompetanse og økonomi til å ta en internasjonal lederrolle. Vi har en topp moderne isbryter i FF «Kronprins Haakon», vi har verdensledende miljøer innen utvikling og bruk av ny teknologi både i hav- og verdensrom, vi har verdensledende forskningsmiljøer innen relevante fagområder som dekker alt fra havrett, økologi, oseanografi, havbunnskartlegging og modellering, og vi har kanskje verdens beste forvaltningsregime utviklet for marine ressurser i våre områder. Og ikke minst, vi har et landslag med 17 norske institusjoner som sammen er i ferd med å utvikle en helhetlig forskningsplan for et fremtidig blått polhav. 

Vi kaller denne planen for Framtidens Polhav. En satsing som skal forberede oss på den fremtiden vi vet kommer, og som vi vet vil føre til endringer i polhavet som vi i dag ikke er i nærheten av å se rekkevidden av. Dessverre er det for sent å snu disse endringene, så i tillegg til å gjøre det vi kan for å begrense global oppvarming, må vi se fremover og planlegge for den framtiden som kommer raskere enn vi trodde for bare få år siden.

Denne kronikken sto først på trykk på Nordnorsk debatt.