Det varme vannet er tilbake

Etter fem vintre med kjøligere og ferskere vann er det varme Atlanterhavsvannet tilbake i Isfjorden. Observasjoner fra UNIS-tokt i april viser at «døren er åpen» for massiv inntrengning av Atlanterhavsvann høyt opp i vannsøylen. Tryggheten på eksisterende sjøisdekket i sidefjordene er dermed svekket siden det varme vannet er i ferd med å trenge dypere inn i fjordsystemet og kan smelte sjøisen fra undersiden.

Verdenshavene har over flere 10-år absorbert mer enn 90 prosent av overskuddsvarmen som er tilført jorden gjennom drivhuseffekten. Denne varmen strømmer nordover og forbi vestkysten av Svalbard gjennom Vest-Spitsbergenstrømmen eller nordligste etappe av Golfstrømmen. UNIS er en av få institusjoner som observerer endringer av vannmasser og biologisk artssammensetning året rundt, og i dagens situasjon med redusert sjøisdekke i Arktis og endring i biodiversitet, er det viktig med lange marine tidsserier. Dette for å kunne bedre forstå effekten av klimaendringer og dermed øke kunnskapen som trengs for å ta nødvendige beslutninger for fremtiden.

Endringer i saltinnhold

De siste fem årene har vannmassene i Isfjorden vært både ferskere og dermed lettere enn vannmassene på sokkelen vest for Kapp Linné (Stasjon 41 i Figur 1a) på grunn av lavere saltinnhold, til tross for kaldere temperaturer. Dette har ført til at det varme Atlanterhavsvannet i Isfjordrenna har strømmet inn i et dypere lag i Isfjorden, under et kaldt og ferskere overflatelag som beskytter sjøisen fra å smelte. Observasjoner fra april 2024 (Figur 1b) viser tydelig at det varme vannet med en temperatur på over 1°C strømmer inn i Isfjorden under 100 meters dyp og sirkulerer under et beskyttende kaldt overflatelag nært frysepunktstemperaturen (-1.8°C). Dette mønsteret var typisk før 2006 (Skogseth et al. 2020), og gjenoppstod midlertidig vinteren 2020 da vi igjen opplevde mer sjøis i Isfjorden og rundt Svalbard på grunn av vedvarende kaldluft fra nord. Men selv om det ferskere vannet i Isfjorden har vært klar for sjøis de siste fem vintrene, greide ikke atmosfæren å kjøle ned overflatelaget til frysepunktet hvert år. Dette på grunn av at luftmasser fra de vanlige østlige og nordøstlige vindretninger har vært varmere enn tidligere.

Saltinnholdet i vannet rundt Svalbard og i Barentshavet har vært synkende siden 2018 (Kolås et al., 2024), noe som delvis kan skyldes økt tilførsel av ferskere vann til området. Gjennom større nedbørsmengder, mer smelting av sjøis, og smelting av snø og is fra land, kan det lokalt tilføres mer ferskvann. Med rekordvarme sommermåneder har breene på Svalbard mistet enorme mengder masse, som har smeltet og rent ut i fjordene, og sammen med en ferskere kyststrøm har dette resultert i at det ferskere, men dog varmere, arktiske vannet igjen har dominert fjordsystemene rundt Svalbard.

Men kanskje den viktigste grunnen til at saltinnholdet i havene rundt Svalbard har redusert seg siden 2018, beror på at ferskere vann har fulgt Golfstrømsystemet helt fra det nordlige Atlanterhavet til våre breddegrader. I Nord-Atlanteren observerte man en reduksjon i saltinnholdet som startet i 2012 (Holliday et al., 2020) og det tok seks år før vi observerte denne ferskvannsanomalien (avviket) rundt Svalbard og i Barentshavet. En fersk rapport fra SIOS, SESS (State of Environmental Science in Svalbard), viser dette ferskvannssignalet i alle fjordene rundt Svalbard i perioden 2018-2024.

Tilbake til 2018-nivå

Imidlertid tyder målinger fra april 2025 (Figur 1c) på at saltnivåene nå har steget igjen til nivået i 2018, og at det varme vannet har trengt inn nærmere overflaten og fylt hele bassenget av Isfjorden (Figur 1a) med varmt og salt Atlanterhavsvann.

Atlanterhavsvann har igjen fortrengt det «lokale» kalde og ferske arktiske vannet og denne prosessen kaller vi Atlantifisering av arktiske fjorder og havområder. Vi så tegn til Atlantifisering i fjordsystemene langs vestsiden av Spitsbergen allerede tilbake i 2006, og har siden demonstrert at disse fjordene fungerer som indikatorer for hva som vil skje i Polhavet noen år senere (Skogseth et al. 2020). 

Atlantifiseringen var på sitt mest dominerende i perioden mellom 2012 og 2018 da isdekket var fraværende og Atlanterhavstorsken etablerte seg i Isfjorden. Nå ser det altså ut til at Atlantifiseringen av Isfjorden har tatt seg opp i styrke etter fem år med ferskere vann. Om dette skyldes en stopp i tilførsel av det ferskere vannet langs Golfstrømsystemet, eller om det skyldes endinger i lavtrykksbanene og skiftende vindretninger vi hadde i februar og mars, er noe vi jobber videre med å finne ut av.

Nordavind «åpner døren»

Lavtrykksbanene i vinter har oftere truffet Svalbard og gått inn i Framstredet som ligger vest for øygruppen. Dette har skapt sørlige vinder på sokkelen utenfor Isfjorden. Den vanlige veien for lavtrykkene er øst for Svalbard og inn i Barentshavet. Årets vindsituasjon tilsvarer vintrene vi hadde i perioden 2006 til 2018, hvor vi opplevde en betydelig Atlantifisering av fjordene.

Sørlige varme vinder over Svalbard gjør at Atlanterhavsvannet fra de varme strømmene langs vestkysten av Spitsbergen blir presset opp på sokkelen og inn mot fjordene. Når lavtrykket så passerer Svalbard og legger seg på nordsiden, får vi nordlige vinder over Svalbard. Disse gir kaldt og fint vær over Svalbard, men bremser samtidig den beskyttende kyststrømmen og «åpner døren» for at varmt Atlanterhavsvann kan strømme inn i Isfjorden.

Den enorme varmemengden som strømmer inn nærmere overflaten i Isfjorden og de andre fjordene langs Spitsbergens vestkyst gjør det umulig å få avkjølt vannmassene til frysepunktet i løpet av en vinter. Selv om det er kaldluft over. Sjøissesongen 2025 ble dermed avlyst i løpet av februar og mars.

Kan føre til rask smelting

UNIS dekket vesentlige deler av Isfjordsystemet med temperatur og saltmålinger i løpet av undervisningstoktet i april og fant at hele Isfjorden var fylt opp med varmt vann (Figure 1c) fram til Sassenfjorden og Nordfjorden (Figur 1a), helt opp til overflaten.

Målinger i Sassenfjorden viser at det varme vannet sirkulerer videre innover mot Tempelfjorden og kan resultere i varmt vann under sjøisdekket i sidefjordene. Vi har tidligere erfart at dette kan stoppe isveksten i Tempelfjorden. Det kan igjen føre til at sjøisen begynner å smelte i et raskt tempo når lufttemperaturen går over null grader. Det er mulig scootersesongen alt er over når denne kronikken er å lese i Svalbardposten, men det er uansett viktig å følge med på istykkelsen i kjente scootertraseer nå når gradestokken går mot plussgrader.