La oss ta et rasjonelt syn på kjernekraft, sjansen, risiko og fremtid
Jeg er overbevist at jeg kan ikke forandre Norsk kjernekraft AS-ansattes syn på kjernekraft, men det er nødvendig å si fra for alle de andre folkene der ute, som er åpen.
Det er nå tredje gang i Svalbardposten på kort tid, at kjernekraft dukker opp.
La oss ta et rasjonelt syn på kjernekraft, sjansen, risiko og fremtid.
Det er først og fremst nødvendig å definere hva risiko er. Risiko er et produkt av skadeomfang ganger sannsynlighet at skaden inntreffer For å fa lav risiko trenger vi utrolig lave tall på sannsynlighet, hvis skadeomfanget er så enormt stort som en ulykke med kjernekraft. Denne lave sannsynlighet er ekstremt krevende å få og vi er nødt til å gjette ganske mye for å få noe tall i de hele tatt. (Vi kaller det simulasjoner og prognoser. Jeg har jobbet en del med simulasjoner av spredning av radioaktivt avfall i vann i sprekker i granitt som student.)
Er vi i stand å produsere sikre kjernekraftverk, enten små eller store?
Det er spørsmål om vi er i stand og forutse det uforutsigbare. Vi var sikre på at ingen skulle gjøre en kritisk test med uerfarne folk på en reaktor (Tjernobyl 1986). Vi var sikre på at det ikke finnes noen tsunamibølge høyere enn 9 meter og at det alltid blir strøm til nødpumpene i tilfelle eget anlegg ikke lenger er i stand å produsere strøm for det. (Fukushima 2011, den opp til nå dyreste ulykken vi kjenner i menneskets historie). Vi kan også se det samme mønsteret på Harrisburg, Sellafield/Windscale og andre ulykkessteder. Det skjer ting vi var ikke i stand å forstille oss før det skjedde. Og vi mennesker tar feil. Derfor er det nødvendig å unngå situasjoner med høy risiko. (Hvis mulig skadeomfang er veldig høyt, så bør man unngå det, også med lav sannsynlighet for skaden…)
Nå tenk deg et lite kjernekraftverk på Svalbard. (Du kan ikke kjøpe et nå. Det finnes ingen, og det finnes ingen av de nyoppstartede selskapene som har hatt en ny ide heller. Det er først og fremst gamle ideer i nye klær disse selskapene selger. De håper bare å finne løsninger nå for problemene som var ikke løsbare før. Hvis du trenger en løsning i kort tid er det best å stole på løsninger som finnes og ikke på en businessplan med drømmer.) Anlegget må være beskyttet mot skred (det største skred du kan tenke deg og litt til), styrtende passasjerfly, ras, jordskjelv, den gale naboen som lager en bombe, den overraskende oppdagelsen at en område, med kraftverkene på, kan gli inn i Isfjorden på grunn av et lag av leire eller smeltende permafrost som ingen hadde tatt vare på, en kraftig brann i kull som ligger under bakken hvor kraftverket ligger. I et område med ekstrem høy radioaktivitet, som forandrer alt materiell bestandig, må du ha feilfritt materiell som tåler å være samtidig i kontakt med glovarm flytende natrium eller bly eller salt. Hver eneste lite sprekk kan være katastrofalt, minst for reaktoren, og setter den ute av drift. Glovarmt natrium brenner kraftig i kontakt med luft og eksploderer i kontakt med vann. Glovarmt bly brenner kraftig i kontakt med luft og danner livsfarlig røyk og aske. Under ingen omstendighet må blyet eller natriumet ditt kjøles så langt ned til det stivner. Da blir kjølesystemet ødelagt. Du må være i stand å håndtere hvert eneste problem uten støtte fra utsiden, med krefter og materiell fra bare Longyearbyen. Og du må være i stand å evakuere hele befolkningen veldig fort, uansett vær eller andre kriser, som rammer Svalbard eller verden rundt. Lykke til.
Med kravene «Do no serious harm» er det, hvis man klarer alle utfordringer med drift av reaktoren, vanskelig å kvitte seg med avfallet fra anlegget. Det finnes ingen måte å deponere slikt avfall med sikkerhet i hele verden. Vi prøver, på verdensbasis, forskjellige ting og håper at noen av den funker i det mange årene avfallet er ekstremt farlig. Fremtidige generasjoner skal finne ut hvor vi har tatt feil…
Jeg bor i Karlsruhe, Tyskland. Her er det europeiske institutt for transurane. Her er forskerne opptatt med å blant annet finne en vei for transmutation (kontrollert forandring av kjemiske elementer med stråling) som skal løse våre problemer med strålende avfall. Løsningen vil bli klar om omtrent 10 til 15 år. Den skulle bli klar om 10 til 15 år da jeg flyttet til Karlsruhe i 1992, og det samme ble sagt da instituttet ble dannet i 1957.
Hva trenger Svalbard?
Svalbard trenger en enorm stor innsats av krefter, penger og vilje for å løse problemene.
Samfunnet i Longyearbyen må minske energiforbruket (etterisolere eksisterende bygg og ledninger, unngå unødvendige bil- og flyturer osv.) og skaffe seg mange forskjellige kilder for den energi man fortsatt trenger. Det er viktig å bruke alt som finnes som har en akseptabel risiko. Det er vind, sol, jordvarme, men også gass laget av avføring og matavfall osv. og Longyearbyen trenger mulighetene til å lagre energi fra tiden med overskudd i produksjon til tiden med lav produksjon. Det er krevende og det vil også blir noen feil, men feilen her er ikke like katastrofal som en feil i et kjernekraftanlegg og med mange forskjellige kilder for energi tåler man at en eller en annen ide funker ikke som planlagt. Man går ikke fullstendig tom for energi.
Kjernekraftvenner tilby et eventyr med en enkel løsning: Du trenger ikke å forandre vanene og energiforbruket ditt. Bare satse på kjernekraft og alle problemene er borte. I et eventyr er det ingen god ide å lytte til den person som tilbyr en slik løsning. Da blir man spist opp, fortrollet og så videre.
