LESERINNLEGG:
Russisk løskrutt
Russland dundrer for tiden løs på Norge med Svalbardtraktaten som ammunisjon. Det er en gammel øvelse fra russisk side og fører ikke til annet enn litt støy og en anelse røyk.
Saken dreier seg om at Norge «nekter matleveranser til russiske gruvearbeidere i Spitsbergen», som E24 skriver. Det rumles med store kanoner og grovt skyts, en av dem er Konstantin Kosatsjev, leder for utenrikskomiteen i det russiske overhuset. Han anklager Norge for brudd på Svalbardtraktaten «etter at mat til Barentsburg ble stoppet ved Storskog», som Svalbardposten skriver.
Det var i slutten av april at grensestasjonen Storskog ble stengt for transport av varer som står oppført på EUs sanksjonsliste. Tidligere denne måned uttalte den russiske ambassaden i Norge at stans i varetransporten over Storskog truet beredskapen i Barentsburg før vintersesongen.
Russere er ukrainere
Det siste er at motivet for den russiske hackergruppa Killnet dataangrep mot Norge kan skyldes varenekten til Barentsburg. Satt på spissen, at Norge med sin vrangvilje og russerfobi fører til at russerne i Barentsburg sulter i hjel. For orden skyld må jeg her tilføye at «russerne» det her er snakk om, for det meste er ukrainere. Russiske gruvearbeidere på Svalbard har siden tidenes morgen stort sett vært ukrainere fra Donbas-området øst i Ukraina. Nettopp det området Russland så skamløst okkuperte i 2014 gjennom sine ukrainske leiesoldater, de såkalte prorussiske separatistene.
Den russiske konsul
Jeg møtte Sergey Gushchin, den russiske konsulen på Svalbard, i Barentsburg i slutten av mars, fem uker etter den brutale russiske invasjonen av Ukraina. Krigen som Putin og hans medløpere omtaler som «en militær spesialoperasjon», en eufemisme (en forskjønnende omskrivning) også konsul Gushchin gjerne tar i sin munn.
Etter at konsulen hadde dosert om ukrainske nazister og «frigjøringen» av det østlige Ukraina, dreide samtalen seg innom de mange praktiske problemene krigen førte med seg, uten at ordet krig ble nevnt en eneste gang. Det var i den sammenheng at konsulen fortalte at det var snakk om å bringe mat og andre varer fra Murmansk med båt direkte til Barentsburg. Problemet var økonomisk, ikke politisk. Sanksjonene og utestengelsen fra det internasjonale bankbetalingssystemet førte til problemer med vareinnkjøp.
Jeg nevnte for konsulen at i så fall gikk Trust Arktikugol tilbake til tiden før Sovjetunionens sammenbrudd. Da kom alt av varer og utstyr sjøveien fra Murmansk direkte til Svalbard.
Havet er for alle
Det jeg ikke finner svar på i all støyen produsert den siste tiden, er hvorfor Russland insisterer på den kronglete og vanskelige veien over grensen via Storskog til Tromsø, for derfra å laste om bord i norske fartøy til Svalbard? Gjør Russland det i trass, eller som en markering og et ønske om å gjøre Norge til skurk? Et spill, altså. En avledningsmanøver.
Hvorfor nevnes ikke med et ord at det hele er svært enkelt, det er bare å laste om bord i Murmansk og sette kursen nordover. Det må da fortsatt finnes både fartøy og mannskap som er i stand til å finne fram til Spitsbergen?
At det russiske utenriksdepartementet i sin uttalelse onsdag krever at problemet løses så raskt som mulig, og videre «at uvennlige handlinger mot Russland uunngåelig vil føre til passende gjengjeldelsestiltak», faller på sin egen urimelighet.
Et skuldertrekk i sin tid
Russland, og også Sovjetunionen, har raslet med Svalbardtraktaten i alle år. Hver gang russerne ikke får viljen sin, kommer de trekkende med at Norge bryter Svalbardtraktaten. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg hørte og leste det i de årene jeg satt som redaktør av Svalbardposten fra 2005 til 2014. En sak endte sågar i retten, uten at det påståtte bruddet førte til annet enn et lett skuldertrekk av aktor, nåværende sysselmester Lars Fause.
Gjennom et pågående arbeide med en bok om forholdet mellom russere og nordmenn på Svalbard, har slike påstander vært et gjennomgående tema helt siden Sovjetunionen i 1935 sluttet seg til traktaten.
En annen sak er norske journalisters manglende kunnskap om Svalbard generelt, og Svalbardtraktaten spesielt. Som i neste omgang fører til krigerske oppslag hver gang en eller annen russer, gjerne en som står Putin nær, skriker opp om brudd på traktaten. Jeg for min del er døv på det øret, etter femti år til og fra øyriket nord i havet.
