Leserinnlegg:

På forskningstokt i drivisen til 82°N i polarnatten

Janne E. Søreide, Universitetssenteret på Svalbard.

Her er alle samlet foran Kronprins Haakon på siste is stasjon vi tok prøver fra i det nordlige Barentshavet. I alt 35 forskere fra UNIS, UiT – Norges Arktiske Universitet, Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Nord Universitet, NTNU i Trondheim og Havforskningsinstituttet.
Her er alle samlet foran Kronprins Haakon på siste is stasjon vi tok prøver fra i det nordlige Barentshavet. I alt 35 forskere fra UNIS, UiT – Norges Arktiske Universitet, Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Nord Universitet, NTNU i Trondheim og Havforskningsinstituttet.
Publisert

Norge har fått et nytt isgående forskningsfartøy med navn «Kronprins Haakon». Denne 100 meter lange båten er topp moderne og er tilpasset forskernes behov for å utføre forskning i både Arktis og Antarktis innen hydrografi, geologi, kjemi og biologi. Den kan ta opptil 37 forskere pluss et mannskap på 18. Båten kan gjøre det meste, inkludert tråling og har flere spesialrom og laboratorier om bord for ulikt arbeid. I tillegg er den utstyrt med et hull i midten av båten som kan åpnes ved prøvetakning. Dette hullet kalles «moonpool» og er til stor hjelp når ting skal senkes ned i havet i isdekte farvann eller når det er stor tung sjø og dermed vanskelig å kjøre utstyr ned i vannet fra skutesida. Båten har også helikopterdekk, samt et trykkammer slik at dykking kan utføres.

Midt i båten fins det et 3x4 m hull som kan lukkes og åpnes som kalles moonpool. Her kan vi senke ned utstyr i havet uten forstyrrelser av is.
Midt i båten fins det et 3x4 m hull som kan lukkes og åpnes som kalles moonpool. Her kan vi senke ned utstyr i havet uten forstyrrelser av is.

«Arven etter Nansen» er et stort norsk forskningsprosjekt med over 130 forskere fra ti ulike institusjoner hvorav over halvparten av de involverte er unge forskerspirer som enten tar sin doktorgrad eller har sin første forskerstilling. Unis er tungt inni prosjektet og har til sammen fem slike rekrutteringsstillinger i løpet av det fem år lange prosjektet. Hovedmålet med prosjektet er å få en mer helhetlig forståelse av klimaet i det nordlige Barentshavet og hvordan dette igjen påvirker fiskeriet og økosystemet som helhet. Et annet viktig mål er også å utdanne den neste generasjonen av polarforskere. Det for å sikre at Norge også fremover tar ansvar og lederskap for forskning og forvaltning av Arktis. Totalt er det planlagt 285 toktdøgn med «Kronprins Haakon» i dette prosjektet. Vi biologer ønsker å studere alle fire årstider og har hittil i år vært ute tre uker i august og nå snart også tre uker i desember. Neste tokt blir i 2020 på «lys-vinteren» i mars etterfulgt med et vårtokt i april-mai noen få uker etterpå.

Det tas opp til 40 iskjerner per is stasjon til en hel rekke forskjellige fysiske, kjemiske og biologiske analyser. Vi hadde en isstasjon i polhavet på 82 grader nord og en i det nordlige Barentshavet på 81 grader nord.
Det tas opp til 40 iskjerner per is stasjon til en hel rekke forskjellige fysiske, kjemiske og biologiske analyser. Vi hadde en isstasjon i polhavet på 82 grader nord og en i det nordlige Barentshavet på 81 grader nord.

Den 28. november dro en fullastet «Kronprins Haakon» ut fra Longyearbyen med stødig kurs nordover. Den første stormen traff oss på nordvesthjørnet av Spitsbergen. Heldigvis spaknet det jo nærmere vi kom isen og inni isen var det ingen sjø, kun små-lugging når vi banet oss vei gjennom den 0.6 til 1.2 m tykke isen. «Kronprins Haakon» har polar isklasse og har ingen problemer med å bryte seg vei gjennom isen. Vi gjorde gode fire til seks knop på vei til vår nordligste stasjon på 82 grader Nord hvor havbunnen var hele 3600 meter under oss. Dette polarnatt-toktet er veldig spesielt siden vi har nærmest ingen data fra denne tiden av året fra før. Mørket, kulda og ustabile is- og værforhold gjør det spesielt krevende å dra ut på denne årstiden. Nå med denne nye båten er det derimot mulig, og det er helt fantastisk for oss forskere å se alt det yrende livet i havet på en tid vi har antatt er «dvale-tid» for de fleste levende organismer høyt nord. Det var målbare mengder av alger i havet, og spesielt inni isen, og et yrende planktonliv. Mange arter reproduserte for fullt. Den gjeveste av dem alle – Calanus hyperboreus - kongen blant dyreplankton i polhavet - også populært kalt feitåta siden den består av mer enn 70 prosent fett, la opp mot 300 egg i en egglegging. Hanner av feitåta var også til stede og det er faktisk første gang jeg har sett dem – etter mer enn 20 år med planktonundersøkelser i Arktis. Hannene lever nemlig kun i en kort periode om vinteren (maks 1-2 måneder) så vi vet nærmest ingenting om dem.

Dronningen av Arktis – den største og feiteste av alle kopepoder i polhavet Calanus hyperboreus – populært kalt «Feitåta» reproduserer for fult i desember. De oransje radene inne i denne hunnen er opp til 300 egg.
Dronningen av Arktis – den største og feiteste av alle kopepoder i polhavet Calanus hyperboreus – populært kalt «Feitåta» reproduserer for fult i desember. De oransje radene inne i denne hunnen er opp til 300 egg.

En annen og mer velkjent konge av Arktis: selveste isbjørnen ble også sett. Han må ha blitt veldig forundret (og ikke minst blendet!) av «ildbåten» som lå der med lyskjegler på over 500 meter lengde i alle retninger. Utrolig selvsikre og uredde dyr. Han kom helt opp mot skutesida og satt seg ned foran bauen for å ta oss nærmere i øyesyn. Fantastisk syn og selvfølgelig til stor stas for alle de unge forskerspirene som ikke tidligere har sett isbjørn. En hvalross besøkte oss også mens vi tok prøver av havbunnen med en stor 1-tonns jernkasse. Han lurte vel på hvem denne rivalen var som forstyrret hans matfat.

De lokale var også interessert i hva vi gjorde i isen. Denne karen kom på besøk og var ikke det minste redd den store, lysende båten.
De lokale var også interessert i hva vi gjorde i isen. Denne karen kom på besøk og var ikke det minste redd den store, lysende båten.
Denne karen var i fin form og et flott skue for dem om bord. Han gikk flere runder rundt båten før han dro sin vei.
Denne karen var i fin form og et flott skue for dem om bord. Han gikk flere runder rundt båten før han dro sin vei.

Å bane seg vei gjennom isen er fascinerende. Flere ulike typer is ble sett, og frostrøyken var intens i de få åpne råkene vi så. På tynn, nydannet is, såkalt seiersis på norsk og kanskje bedre kjent som nilas som stammer fra russisk, danner det seg nydelige frostroser når det er vindstille og gradestokken krøp under minus 20. Disse rosene ble pent plukket inn med en nøye rengjort spade av to ivrige mikrobiologer mens de dinglet i en kurv fra krana. Isrosene kan bli flere centimeter høye og består av fine iskrystaller med mye overflate som igjen samler mange mikroorganismer. Det er trolig første gang disse har blitt samlet inn i Barentshavet for DNA-analyser. De gangene vi gikk «i land» på isen tok vi iskjerner for å måle istykkelse, samt mange andre fysiske og biologiske målinger. Iskjernene ble videre kuttet opp i seksjoner og smeltet for å se hva som befant seg av liv inni isen. Og liv var det! Alt fra alger til små muslingslarver og andre små larver. Utrolig å finne liv i isen i desember. Nå gjenstår det å analysere prøvene i mer detalj for å bestemme hvor viktig isen er som oppvekstområde – et habitat som i fremtiden kan gå tapt.

Nærbilde av Arktis sin egen «isrosehage». Disse dannes kun ved stille og kaldt vær. Foto Lise Øverås, UiB
Nærbilde av Arktis sin egen «isrosehage». Disse dannes kun ved stille og kaldt vær. Foto Lise Øverås, UiB
Blomsterplukking i Arktis gjøres ved hjelp av «buret» hengende i krana da disse flotte isrosene dannes helst på helt tynn, nydannet is.
Blomsterplukking i Arktis gjøres ved hjelp av «buret» hengende i krana da disse flotte isrosene dannes helst på helt tynn, nydannet is.

Det er snart jul, men her om bord fins det lite julestress. Vi lever i vår egen lille «boble» uten internett og annen uten-om-verden forstyrrelser. Det føles nesten som å være om bord på et romskip isolert fra resten av verden. God mat og forpleining gjør at vi kan fokusere alt på forskningsjobben. Men snart er det slutt. På 77 grader nord seilte vi ut av isen og inn i det åpne Barentshavet, og igjen fikk vi kjenne vinterstormene. Nå ligger vi på siste stasjon i påvente av bedre vær. Det er opp i storm i kastene og havet fråder rundt oss. Håper det vil roe seg såpass at vi kan ta våre siste prøver før vi må vende hjem igjen. Det er langt fra sikkert at vi kommer hit en desember dag igjen, men sikkerheten må ivaretas og her har jeg som toktleder et ansvar. Heldigvis er det kapteinen som alltid har det siste ordet - vi forskere kan bli litt for ivrige i vår søken etter ny kunnskap. Nå sitter vi alle litt små sjøsyke og venter, og lengter inn i isen igjen hvor havet er frosset og alt er stille…..

Stor takk til alle om bord for innsatsen og pågangsmotet underveis - dere har skaffet ny viktig kunnskap om økosystemet i Barentshavet!

Powered by Labrador CMS