Madelin og Sander fikk kreft: – Var aldri redde for å dø

For fem år siden startet en av de tøffeste kampene som Madelin og familien har vært gjennom. Den da fem år gamle jenta, som da var bosatt i Tromsø, fikk diagnosen leukemi - blodkreft.

– Det er en beskjed som gjør at man mister fotfestet som forelder. Man går helt i sjokk, men når sjokket legger seg så må man brette opp ermene. Man må være sterk som forelder, for hvordan skal barnet ellers være det? sier mamma Merethe Stiberg.

Hun er vokst opp i Longyearbyen, og flyttet tilbake hit med barna i januar i år. Da var den tøffe kampen vunnet.

– Var aldri redd for å dø

Nå sitter hun i Svalbardhallen sammen med datteren Madelin Stiberg, Kristin Woxholth og hennes sønn Sander Higraff. De har gått sammen med Svalbard Turn om å arrangere løpet «Løp for meg» i Longyearbyen.

Det er et landsomfattende løp som blir arrangert til inntekt for Barnekreftforeningen. Alle inntekter går uavkortet til foreningen.
Både Sander og Madelin har opplevd betydningen av foreningen. Madelin fikk blodkreft da hun var fem år, mens Sander fikk diagnosen lymfekreft som åtteåring.

– Jeg ble opptatt av å ha positive ting å knytte alt det negative til, men barn er barn. De lever veldig i nuet. Madelin var aldri redd for at hun skulle dø, slik jeg var, sier Merethe.

Lurte faren

Hun forteller om en behandling som selvsagt var krevende, og at Madelin forsøkte å holde seg aktiv mens hun ble behandlet.

– Hun var plaget med nervesmerter i beina, men beveget seg så mye som mulig. Det har gjort henne ganske tøff, sier moren.

At Madelin er tøff, er det liten tvil om, for da hun var kreftfri hadde foreldrene lovet at hun kunne bestemme hvor de skulle reise. Hun valgte Svalbard.

Familien flyttet hit i januar, og da Spitsbergen Maraton ble arrangert i år, hadde hun lyst til å delta på mila. Det var bare ett problem med det. For å delta må man være fylt 11 år, men en freidig tiåring fant en løsning på det.

– Hun løy og sa at hun var 11, så fikk hun faren til å melde seg på, og sprang mila, litt raskere enn bestefaren, sier Merethe og ler.

– I beste alder

For Sander var sykdomsbildet litt annerledes. Han hadde en klump på halsen, og en liten bak øret. Flere ganger var han inne for å undersøke den, men symptomene ble svakere når han skulle til legen.

– De brukte ti måneder på å finne ut hva jeg hadde, sier Sander, som nå er bitt 11 år.

– Jeg var forberedt på beskjeden da vi fikk den, men faren fikk litt sjokk, sier mamma Kristin Woxholth.

– Jeg har aldri følt meg i bedre form enn rett før jeg fikk diagnosen. Så det var rart at jeg skulle være syk, sier Sander.

Moren forteller at Sander taklet det hele med humor, og var tøff gjennom det hele.

– Han sier det best selv: «Jeg fikk kreft i min beste alder». For de som er yngre blir ofte veldig redde, mens de som er eldre reagerer på en annen måte. Sander skjønte hva som skjedde under behandlingen, sier Woxholth.

Behandlingen varte i seks til syv måneder, og det var ikke enkelt i seg selv for familien som var bosatt i Longyearbyen.

– Vi måtte flytte til Oslo da behandlingen pågikk. Der fikk vi beskjed på Rikshospitalet at vi måtte skaffe oss en plass å bo. Men vi fant, ved hjelp av ressurspersoner i Barnekreftforeningen og en advokat i Pasientreiser, et regelverk som viste at når barnet ikke kunne reise hjem pliktet behandlingsstedet å skaffe oss bolig, sier Kristin.

Dermed fikk de en leilighet i nærheten av sykehuset, og bodde der i de delene av behandlingsperioden han ikke var lagt inn på sykehus.

Åpne på Facebook

– Det vi også var bekymret for var storebroren til Sander, Martin (15). Han ville bli boende i Longyearbyen og gå på skole her. Så vi var litt redde for at han skulle få alle spørsmålene fra folk. Derfor valgte vi å være ganske åpne om behandlingen på Facebook, og det gjorde at han slapp unna spørsmålene, sier Kristin.

Sander reagerte godt på behandlingen, og ble etter hvert frisk nok til å reise hjem. For Sander er femte generasjons svalbardianer på farssiden, og har ingen planer om å flytte på seg.

– Jeg var aldri redd under behandlingen, og ville bare hjem for å få trene, sier 11-åringen.

Før han ble syk var han aktiv i både basketball og turn, og han er fremdeles en aktiv gutt.

– Men jeg har fått senskader i leddene, så jeg måtte velge sport. Jeg droppet basketballen, for nå er det turn jeg vil drive med, sier han.

Skal konkurrere mot broren

Søndag skal løpet de er med på å arrangere finne sted. Det starter klokken tolv, og er et lavterskel-arrangement. De som deltar kan springe så mange runder rundt Haugen som de ønsker, og det skjer uten tidtaking og konkurranse.

Både Sander og Madelin har tenkt til å stille på startstreken.

– Jeg håper så mange som mulig blir med, sier 10 år gamle Madelin.

– Ja, og så må de kjøpe masse kaker til inntekt for foreningen. Jeg skal konkurrere med broren min, han er litt eldre og trener masse løp. Så jeg skal prøve å springe fem runder raskere enn han springer ti. Jeg har tross alt leddskader, sier Sander med et lurt og selvsikkert smil.

Woxholth forteller at flere har lovet at de skal stille med kake som kan selgest.

– Arild Olsen har lovet at han skal bake eplekake, sier hun.

– Vi gjør dette fordi Barnekreftforeningen er viktig for oss. Det er en forening som stort sett er drevet av foreldre som har hatt barn med kreft, og som forsøker å stille opp for andre i den situasjonen. De gjør det på dugnad. Vi er stolte over å få til løpet her, sier Stiberg.