Kronikk:

Kong Neptun og hans nye, tause tjenerskap

Langt nord i Barentshavet utkjempes en tøff og nådeløs kamp mellom invaderende styrker fra sør og forsvarende styrker i nord.

Utsetting av glider i det nordlige Barentshavet 11. januar i år.
Utsetting av glider i det nordlige Barentshavet 11. januar i år.
Publisert

Frontlinjen kalles Polarfronten, og er det området der kalde vannmasser fra nord møter de (relativt) varmere vannmassene fra sør. De invaderende styrkene fra sør består blant annet av torsk, hyse, makrell, blåskjell og snøkrabbe, mens vi blant de forsvarende styrkene i nord finner polartorsk, reker og ishavsåte.

Polarfronten ligger omtrent fast og er styrt av de dominerende havstrømmene i området, men isdekket i Barentshavet er på rask vandring nordover. Når isdekket trekker seg nordover, endres næringskjeden i det rike Barentshavet fra bunnen av.

Øst for Svalbard ligger polarfronten på omtrent 77⁰N. Strømmene fra både nord og sør som danner denne fronten, er hva vi kaller «topografisk styrt». Dette betyr at de først og fremst er styrt av bunnforhold, og vil derfor ikke endres betydelig når klimaet ellers endres. Temperaturen i strømmene kan endres, men selve fronten vil trolig ligge omtrent på samme sted også i fremtiden. Dette gjelder spesielt i det nordvestlige Barentshavet, lenger mot øst er fronten mer dynamisk og styrt av havstrømmene selv.

Slike fronter er ofte med på å skape spesielt rike forekomster av marine ressurser, også i det nordlige Barentshavet. Men selv om selve polarfronten kommer til å ligge omtrent urørt, endres isutbredelsen. Den såkalte «iskanten» trekkes nordover, og stadig større deler av Barentshavet blir liggende åpent året rundt. Et åpent hav, spesielt når lyset kommer tilbake, gir rom for endringer i den grunnleggende produktiviteten i systemet. Satellittmålinger viser at den totale utbredelsen av sjøis i Arktis var rekordlav for 2018. Det er altså ikke bare utbredelsen om sommeren og høsten som endres, men også om vinteren når utbredelsen er på sitt største. Denne endringen kan ha enorm betydning for hele økosystemet i nord, og vil kunne påvirke forekomst av høstbare ressurser.

Slik ser gliderne ut på nært hold.
Slik ser gliderne ut på nært hold.

For å kunne gjøre det som trengs av målinger over tid og over større områder, er vi avhengig av ny teknologi. Selv med en så massiv innsats som forskningsprosjektet Arven etter Nansen – en nasjonal dugnad på 740 millioner kroner der alle de beste norske forskningsmiljøene går sammen om å studere Barentshavet – er tilgangen til kontinuerlige målinger over større områder vanskelig å gjennomføre. Et forskningsfartøy som det nye FF «Kronprins Haakon» gir tilgang til islagte farvann vi frem til nå ikke har hatt mulighet til å bevege oss inn i, og er derfor svært viktig. Men det gir ikke tilgang til å gjøre kontinuerlige målinger over et større geografisk område, noe som er helt avgjørende for å kunne forstå hvordan dynamikken ved både polarfronten og iskanten endres og hvordan dette påvirker økosystemet. For å få til dette, må vi ty til Kong Neptuns nye tause tjenerskap – glidere.

På vårt årlige polarnattstokt la vi kursen mot fronten øst for Svalbard. Gjennom et samarbeid med forskere fra både Skottland (SAMS) og Trondheim (NTNU) vil vi i løpet av året gjennomføre fire store forskningstokt i det nordlige Barentshavet for å studere hvordan iskanten og polarfronten påvirker oppblomstringen av alger, og hvordan dette igjen påvirker økosystemet og potensielt utbredelsen av høstbare resurser. Men for å kunne gjøre målinger kontinuerlig, og ikke bare i de tidsperiodene vi faktisk er der med store forskningsskip, har vi satt ut såkalte glidere. Dette er farkoster som bruker oppdrift som fremdrift, og som dykker opp og ned mellom overflaten og ned til cirka 200 meters dyp. Oppdriften endres ved at en oljefylt blære fylles og tømmes, og vinger montert på hver side gir farkosten fremdrift når den stiger eller synker i vannmassene. Hver gang den er på overflaten, sender den data og posisjon tilbake til land via satellitt, og operatøren i Skottland kan da også gi informasjon til glideren om retning og hvor dypt den skal dykke neste gang. På denne måten glir den sakte, lydløst og retningsbestemt gjennom vannmassene og gjør kontinuerlige målinger som vi får informasjon om flere ganger i døgnet. Vi satt ut den første glideren 11. januar i år. Denne ble plukket opp nå i slutten april, men samtidig satte vi ut to nye glidere. Når vi etter planen henter tilbake disse to siste gliderene, vil de til sammen ha utført mer enn 1.500 dykk, krysset polarfronten mange ganger og gjort sammenhengende målinger over nærmere 250 dager. Og så vidt meg bekjent, er dette første gang en glider er brukt i dette området om vinteren, noe som selvsagt gjør dataene som stadig tikker inn ekstremt verdifulle og viktige!

Innhenting av glider øst for Hopen 26. april i år. Glideren hadde da vært ute på egenhånd siden 11. januar.
Innhenting av glider øst for Hopen 26. april i år. Glideren hadde da vært ute på egenhånd siden 11. januar.

Høstbare arter trekker nordover, noe vi allerede ser gjennom et betydelig økt antall trålere som nå fisker nord i Barentshavet. Selv om selve polarfronten nok vil ligge fast i deler av Barentshavet, vil nordlige arter fortsette å trekke nordover. De sørlige «troppene» vil med all sannsynlighet gå seirende ut av kampen, og erobre stadig større havområder. I alle fall dersom vi isolert ser på Barentshavet. Det haster derfor med å skaffe tilstrekkelig kunnskap både om prosessene som regulerer utbredelsen av sørlige arter i Barentshavet og om de nordlige artene som trekker stadig lenger nord. Ikke minst for å kunne gi de riktige rådene til forvaltningsmyndighetene, slik at vi kan sikre både en fornuftig høsting av naturressurser og vern av de troppene som er på vikende front. For å få til dette, trenger vi i større grad å bruke autonome plattformer for å gi oss et bedre innblikk i hvordan biologiske og fysiske prosesser foregår over lengre tidsperioder. Og ikke minst i perioder av året (polarnatt) og i områder (islagte farvann) der vår tilstedeværelse generelt er liten, og der det fremdeles er store kunnskapshull som må tettes. Nettopp der kan disse tause tjenerene være til stor nytte.

Professor Jørgen Berge (UiT Norges arktiske universitet, UNIS og NTNU)

Powered by Labrador CMS