Vel overstått

Brannen i Energiverket forrige fredag var ikke av det voldsomme slaget med flammer slikkende oppover veggene og kraftig røykutvikling. Folk flest lå fortsatt under dyna, da brannmannskapene ble alarmert ved halvsju-tiden. Alt gikk stilt for seg. Ingen sirener ulte, ingen lys blinket. Ja, for den som alt var ute av senga var alt som normalt. Det var lys i lampene og varme i radiatorene. Ikke et eneste lysblink avslørte at det brant i den aller viktigste bygningen, og at byen ble forsynt med strøm fra reservekraftverket. Da det gjaldt som mest, foregikk omkoblingen fra hovedverket til reserveverket både glatt og vakkert.

Energiverket er byens aller viktigste bygning. En brann i den vil alltid være skummelt. Når brannen i tillegg bryter ut på svarteste vinteren, hvor menneskene trenger lys og varme som aller mest, blir det fort kritisk. Særlig fordi knapt en eneste husstand har alternativ oppvarming. Alt strømmer ut fra verket, enten som elektroner eller som varmt vann. Boligene mangler både ovn og pipe. Skulle byen gå i svart, vil det ikke gå lang tid før den må evakueres.

Det fine med hendelser som forrige fredag, er Longyear­byens enestående evne til å takle problemer. For selv om brannen var av det beskjedne slaget, var den like fullt farlig. Uten rask håndtering ville den fort ha kommet ut av kontroll. Alle hendelser, små eller store, gir næring til fantasien. Hva om det hadde vært en skikkelig hard vinterdag, med tjue blå grader eller mer og kraftig vind?

Energiverket har voldt en del bry de siste årene, med plutselige strømstans og sviktende rutiner. Av en eller annen grunn ble det også plundret mye med å få reservekraftverket til å fungere som det skulle. Alltid var det ett eller annet som skar seg, og som førte til at byen gikk i svart. Bydriftslederen skal ha honnør for å ha grepet fatt i problemene og insistert på forbedring. De ansatte for å ha minimalisert skadene, mens brannmannskapene skal ha ovasjoner for snarrådighet og innsatsvilje. At mannskap fra KV «Svalbard» også meldte seg til tjeneste, er verdt å merke seg. Som alltid strekker Kystvakten seg langt for å bistå Svalbard, og fortjener både fanfarer og hurrarop.

Like mykt som byen ble penset over på reservekraft forrige fredag morgen, ble den penset tilbake på hovedkraften søndag. Folk merket ingenting, annet enn vage glimt i det fjerne av blålys som surret rundt på taket av brannkjøretøyene. Godt skjult bak den ruvende energibygningen.

– Ka e'det som skjer? spurte en mann som kom tuslende forbi verket den morgenen. – Det brenner, svarte en av de involverte.
– Å hå, sa mannen, og tuslet videre.

Det skulle tatt seg ut om byen måtte gå på sparebluss, nå like oppunder jul. Takk alle sammen, og vel blåst.

Birger Amundsen