LEDER | FELICIA ØYSTÅ

Et møte med familien

Bildet er tatt klokken 05:30 mandag 12. september.
Bildet er tatt klokken 05:30 mandag 12. september.
Publisert Sist oppdatert

I skrivende stund er det én uke siden brannen rammet Longyearbyen. Tolv leiligheter er borte, og mange leiligheter i bygget bak som er vann- og røykskadet. Verdier forsvant i flammene, noen av dem uerstattelige. Men alle lever, det er det viktigste i alt kaoset som oppstår.

I noen dager har jeg reflektert rundt spørsmålet om min første leder som konstituert redaktør kan være personlig. Det er mange følelser i sving, og en lederartikkel skal helst være en analyse hvor man tar et skritt tilbake, og tar flere forhold i betraktning. Men slik blir ikke denne lederen, den kommer fra en som sto midt oppi det hele, den er fra hjertet og den er personlig.

07:22 kommer den første meldingen på Messenger. «Håper det går bra med dere. Si ifra hvis jeg kan bidra med noe». Etter dette kommer det flere slike. Mange fra våre venner på fastlandet, men også fra nye venner i Longyearbyen. Et sted å bo, en klem, klær, hundepass, middag, listen over tilbud som kommer inn er mange.

Etter hvert som timene går får vi gavekort på Svalbardbutikken, og andre butikker putter ekstrating i posene eller gir rabatter. Svalbard dyresykehus har ordnet gratis hundemat, godbiter og leke til Milo, vår 14 år gamle Jack Russell. Vi får beskjed om at det er samlet inn klær, og i kulturkafeen står de frivillige og sorterer mens man kan få seg en varm pølse. Kanskje trenger jeg å låne fotoutstyr? spør én.

Taxisjåføren nekter å ta betalt for turen, men insisterer på at vi skal bli venner på Facebook.

Jeg kan ikke ramse opp alle de fantastiske tilbudene vi fikk og tok imot. Men jeg kan si noe om det å føle seg ivaretatt når man er i en tilstand av full forvirring, og man mangler alt ned til noe så elementært som et par sokker.

Vår tid på Svalbard er ikke lang, vi kom i desember i fjor. Før vi reiste hadde vi hørt mye om samholdet blant menneskene her, på tvers av nasjonaliteter. Og det var en av hovedårsakene til at vi valgte å flytte. Vi ønsket å bo i et samfunn hvor man legger vekt på verdier mellom mennesker fremfor materielle goder og overfladiskhet.

For noen uker siden hørte jeg for første gang uttrykket «den arktiske familien». Jeg husker at jeg umiddelbart likte assosiasjonene uttrykket ga, og lurte på hvor lenge man må bo på Svalbard for å kunne si at man var en del av denne familien.

Jeg vet fortsatt ikke hvilke kriterier som legges til grunn for å være et familiemedlem. Om det er botid, antall ekspedisjoner eller hvilke fjelltopper som er besteget. Eller om det er nok at man har adresse her.

Men det jeg er helt sikker på er at det nå føles som familie. Vi føler oss sett, vi kjenner omsorgen og vi ser alle de hjelpende hendene som strekkes ut.

Det handler ikke om 78 grader nord. Det handler om alle dere som har skapt det som kjennetegner Longyearbyen best, et varmt samfunn hvor man tar vare på hverandre.

Det er et samfunn jeg er stolt av å være en del av.

Powered by Labrador CMS