Da Norge inviterte russiske soldater til Svalbard

«Norge militariserer Svalbard,» hører vi jevnlig fra Sergej Lavrovs aggressive pitbull, utenriksdepartementets pressetalskvinne Marina Sakharova. Norge avviser gang på gang den russiske propagandaen. For selvsagt holder vi oss trygt innenfor militærbestemmelsen i Svalbardtraktaten. Men det har ikke alltid vært slik. Faktisk ville Norge for 80 år siden avskaffe hele militærbestemmelsen.

Den seneste russiske kritikken mot Norge kom for noen dager siden. En gruppe politikere fra Natos parlamentarikerforsamling besøkte Svalbard. Som ved tidligere anledninger var russerne opprørt, og hevdet ifølge Svalbardposten at besøket var «et tydelig bevis på alliansens ønske om å trekke øygruppen inn i sin militærpolitiske planlegging, og representerer et brudd på Svalbardtraktaten.»

Selvsagt er dette bare tøys og propaganda. Politikerbesøket var like mye et brudd på Svalbardtraktaten som at Luftforsvarets bridgeklubb skulle arrangere en kortspillturnering på Huset.

Gikk nesten galt

Norge har faktisk i nesten 80 år vært overdrevet varsomme med militært nærvær på Svalbard, for ikke å utfordre naboen i øst. Handlingsrommet innenfor Svalbardtraktatens artikkel 9, militærbestemmelsen, er langt større enn den norske myndigheter har valgt å utnytte. Men 9. april (av alle mulige datoer) 1945 holdt det på å gå galt. Da inviterte den norske regjeringen sovjetiske soldater til å slå seg ned på Svalbard.

Det hele begynte fem måneder tidligere. I november 1944 hadde Den røde hær inntatt Finnmark. Utenriksminister Trygve Lie var glad for at de sovjetiske soldatene hadde kommet for å frigjøre vårt nordligste fylke, men han var urolig for at gjestene kunne bli værende.

Trygve Lie er i Moskva, og ligger natt til 12. november og sover på sitt rom på Hotel National. Brått blir han oppringt og vekket av ambassadør Rolf Andvord. Sovjetunionens utenriksminister Vjatsjeslav Molotov har innkalt dem til et nattlig hastemøte.

Mens nattemørket fortsatt ligger over Kreml, blir Lie og Andvord presentert for følgende sovjetiske krav: Norge må overgi Bjørnøya til Sovjetunionen, og for øvrig må det etableres et norsk-sovjetisk fellesstyre over resten av Svalbard – et kondominium. Svalbardtraktaten er dypt urettferdig overfor Sovjetunionen, og den urettferdigheten må rettes opp straks. Traktaten skal kastes i papirkurven, tordner Molotov.

To rådville nordmenn får stotret frem at de selvsagt ikke kan ta stilling til dette kravet over Molotovs store konferansebord i Kreml, kravet må drøftes i regjeringen.

Hva kan Stalin finne på?

Det går noen måneder. Sovjetiske styrker står fortsatt i Finnmark, og uroen over hva Stalins regime kan finne på er sterk. Fortellingene om hvordan Den røde hær har gått frem i det østlige Europa skremmer. Er det mulig å få løst saken uten å provosere Kreml for mye? Så skjer det utrolige.

En nøkkelaktør i den norske regjeringens vurderinger er ambassadør Rolf Andvord i Moskva. Det ingen i regjeringen da vet, er at han et par år tidligere hadde latt seg verve som agent av den sovjetiske etterretningstjenesten. Som også senere norske spioner for KGB, hadde Andvord en forestilling om at han gjennom sitt dobbeltspill kunne bidra til fred og forbrødring. Rolf Andvord ble etter hvert utenriksråd, den øverste embetsmannen i det norske utenriksdepartementet.

Da Trygve Lie og hans regjeringskolleger i de siste krigsukene hadde fått summet seg, ble svaret sendt til Kreml. Regjeringen Nygaardsvold presentere 9. april 1945 i hemmelighet et forslag til en felles norsk-sovjetisk uttalelse, et kommuniké. Der uttaler Norges regjering om traktatens militærbestemmelse at «nøitraliseringen av Svalbard, uttalt i Paristraktaten om Svalbard av 1920, har vist seg å være ugjennomførlig og at en opprettholdelse av dette prinsipp ville være i åpenbar strid med de to lands interesser.»

Regjeringen vil ha en «militær utnyttelse av øygruppen som kan tjene til å fremme de to lands sikkerhet,» skriver regjeringen og føyer til: «Forsvaret av Svalbardøygruppen er et fellesanliggende for Norge og Sovjet-Samveldet.» Regjeringen tar også til orde for å etablere faste militærbaser på Svalbard. Traktatens artikkel 9 skal altså ettertrykkelig settes til side, og sovjetiske soldater er invitert til å slå seg ned permanent i Longyearbyen.

I 1945 avviste altså regjeringen det sovjetiske kravet om Bjørnøya og deling av Svalbard-styret, men tilbød norsk-sovjetiske militærbaser på øygruppen. Tilbudet ble holdt hemmelig, og regjeringen var spent på reaksjonen fra Moskva. Den lot vente på seg.

I månedene etter krigen var Sovjetunionen fullt opptatt med å legge Øst-Europa under seg. Og når man i Moskva så mot Arktis, var det de planlagte amerikanske flybasene på Grønland og Island som bekymret dem. Svalbard fikk man komme tilbake til litt senere.

Kalde føtter i regjeringen

I mellomtiden hadde den norske regjeringen fått kalde føtter. Trygve Lie satt i New York som FNs første generalsekretær og Einar Gerhardsen hadde blitt statsminister. Sovjetiske styrker var ute av Finnmark og den kalde krigen var i sin spede begynnelse. Alle håpet at Vjatsjeslav Molotov hadde glemt det norske 9.april-utspillet. Det hadde han ikke.

Einar Gerhardsen var slett ikke glad for det tilbudet den forrige regjeringen hadde gitt. I sine memoarer skrev han senere: «I slutten av 1946 ble regjeringen stilt på sin alvorligste prøve i utenrikspolitikken. Sovjetunionen kom tilbake til spørsmålet om felles forsvar av Svalbard […] Vi var innstilt på å vise forståelse for Sovjetunionens særlige interesser på Svalbard. Men et felles forsvar kunne vi ikke tenke oss å gå med på.»

Etter at Sovjetunionen i august 1946 kom tilbake til det norske tilbudet, forsto man i Moskva raskt at den norske regjeringen hadde endret mening. Molotov hadde to alternativer: Han kunne øke presset på Norge, eller la svalbardsaken ligge. Fortsatt var det norske forslaget en dypt bevart hemmelighet, svært få utenfor Kreml og den norske regjeringen kjente til saken.

Så ble sceneteppet trukket til side. Den britiske avisen The Times kunne i januar 1947 fortelle om det planlagte militærsamarbeidet mellom Sovjetunionen og Norge på Svalbard. Saken slo ned som en bombe i det politiske Norge, og fikk også stor medieoppmerksomhet internasjonalt. Det sovjetiske nyhetsbyrået TASS var raskt ute med å spinne historien om det norske forslaget på sitt vis.

I regjeringen var man lamslått. Først gjorde den et pinlig forøk på å fremstille militærforslaget som noe russerne hadde kommet med. Så måtte regjeringen beskjemmet innrømme at joda, forslaget var faktisk norsk. I Stortinget kokte det. Nasjonalforsamlingen lukket dørene og drøftet saken. Motstanden mot 9. april-forslaget var massiv, kun Norges Kommunistiske Partis 11 stortingsrepresentanter hyllet tanken om militært samarbeid med Sovjetunionen på Svalbard.

Stortinget setter ned foten

Etter et par uker bak lukkede dører konkluderte Stortinget: «Stortinget bemerker videre at den internasjonale situasjonen siden er blitt en annen som følge av krigens avslutning» og at det nå ville være i strid med Norges utenrikspolitiske linje å «ta opp til drøftelser av militær art om forsvaret av et område under norsk suverenitet med en annen stat.»

I et forsøk på å sukre pillen, inviterte Stortinget Sovjetunionen til drøftinger om en mulig revisjon av Svalbardtraktaten. Den invitasjonen ble aldri besvart, og Vjatsjeslav Molotov valgte å la spørsmålet om militært samarbeid på Svalbard ligge. I stedet satset Sovjetunionen på ytterligere styrking av sin gruvedrift på Svalbard. De sovjetiske gruvearbeiderne i Grumant, Barentsburg og Pyramiden hadde nesten uten unntak omfattende militær trening.

Den norske regjeringen kunne trekke et lettelsens sukk. For ikke å vekke den sovende bjørnen, holdt Norges sjøforsvar og luftforsvar seg i flere tiår milevis unna Svalbard. Selv om Norge uten å bryte traktaten kan gjennomføre militærøvelser på Svalbard, har man også i nyere tid vært forsiktig. En norsk fregatt ligger av og til ved kai i Longyearbyen og militære transportfly i sivile oppdrag lander en sjelden gang på flyplassen. Satellittstasjonen på Platåberget har i all hovedsak sivile kunder, men også enkelte militære brukere av satellittdata, godt innenfor traktatens militærbestemmelse.

Men dette er ifølge russisk propaganda norsk militarisering av Svalbard. Som denne historien har vist: Det kunne vært langt verre.

Kilder:

Stortinget: Innst. S. nr. 19 – 1947

Stortinget: Referat frå møte for lukkede dører 15. februar 1947

Rolf Andvord: Med hånden på hjertet (1964)

Einar Gerhardsen: Samarbeid og strid (1971)

Trygve Lie: Hjemover (1958)

Per Arne Totland: Kaldfront – konfliktområdet Svalbard gjennom 100 år (2016)