Kommentar:

Er lokaldemokratiet truet?

Staten har tråkket feil flere ganger det siste året.

Demokrati: Hva vil egentlig Staten med Longyearbyen?
Demokrati: Hva vil egentlig Staten med Longyearbyen?
Publisert

Mulig de ikke skjønner at de har gjort feil, og at grunnleggende feil i forvaltingen av Svalbard har opprørt befolkningen og politikere i Longyearbyen.

Det er spesielt to hendelser som viser hvor ignorant staten er i sin forvaltning av Svalbard. I juni i år foreslo Justis- og beredskapsdepartementet en innstramming i reglene for valgbarhet og stemmerett i Longyearbyen. I dag har utenlandske statsborgere stemmerett og kan bli valgt som medlem i lokalstyret, hvis de har bodd minst tre år i Longyearbyen. Forslaget innebærer krav om tre års botid i en norsk kommune for å kunne ha stemmerett og være valgbar til Lokalstyret. Det bor rundt 900 utlendinger i Longyearbyen av en befolkning på rundt 2.400 mennesker. Det er en betydelig del av den totale befolkningen som mister sin mulighet til å påvirke hvordan samfunnet de bor i skal være. Forslaget kom som en bombe og ingen var orientert før høringsforslaget ble sendt ut, selv ikke Lokalstyret.

I mars i fjor innførte Lokalstyret «søringkarantenen» som et ledd i å beskytte sin egen lokalbefolkning mot koronasmitte. Like etter ble denne beslutningsmyndigheten tatt fra dem – og plassert på Skjæringa. Også denne avgjørelsen ble tatt uten at noen ble informert. Det var bare en tilfeldighet at Longyearbyen lokalstyre (LL) fikk vite at de var fratatt denne myndigheten.

Det er også et paradoks at LL ikke har fått på plass en avtale med grunneieren, Nærings- og fiskeridepartementet når det gjelder drift av byen. Det er ganske hårreisende. Departementet eier all grunn og dermed har de all makt. Uten en avtale med den som har all makt, har LL et kjempeproblem.

LL drifter veien uten å eie den, og har investerer 10-talls millioner kroner på annen manns grunn. Det er egentlig helt utrolig at de får lov. Når LL ikke har kontroll over grunnen, er det også nesten fullstendig umulig å få i stand en arealplan. Det viser arealplanen som ble laget for Longyearbyen, en arealplan som hadde lagt opp til 600 boliger. Den er demokratisk godkjent, demokratisk besluttet og også godkjent av staten selv. Departementene hadde ingen negative innspill i høringsrunden. Men da planen var vedtatt kom staten på banen og sa, nei, nei, det skal ikke bygges på ny grunn. Alle demokratiske beslutninger ble ignorert – all myndighet ble fratatt lokaldemokratiet.

For å kunne utøve oppdraget som Longyearbyen lokalstyre har for å drifte infrastrukturen må de også ha makt og mulighet til å utføre denne jobben. Mangelvaren i Svalbardpolitikken fra Staten er mangelen på oppfølging av praktisk poltikk. Man kan forstå noen av beslutningene fra staten og forstå at staten ønsker seg et større grep og kontroll over Svalbard og Longyearbyen. Men man må ikke ta det så langt at man mister det demokratiske fotfeste.

Det er vanskelig å påstå at staten bevisst prøver å utarme lokaldemokratiet her, men statens handlinger de siste årene kan oppfattes som at det foregår en bevisst nedbygging. Norge har i årevis deltatt i fredsbevarende styrker rundt om i verden for å bygge opp demokratiet, mens de i ramme alvor sier at de er usikre på om demokratiet egentlig har livets rett på Svalbard. Det er rett og slett komisk. Lokalstyret har et stramt rammeverk rundt seg og sterk styring fra statlig hold. Et hvert vedtak som treffes av Lokalstyret og som går på tvers av norsk Svalbardpolitikk er i prinsippet ikke ugyldig, men kan oppheves av Stortinget.

Alt dette er en trussel mot lokaldemokratiet.

Powered by Labrador CMS