Leder

Farvel, demokrati

Vedtatt: Justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) har bestemt seg. Utlendinger mister stemmeretten i Longyearbyen.
Vedtatt: Justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) har bestemt seg. Utlendinger mister stemmeretten i Longyearbyen.
Publisert Sist oppdatert

I forrige uke mistet alle uten en fastlandstilknytning stemmeretten og muligheten til å sitte i lokalstyret. Dette rammer selvsagt utenlandske statsborgere, og de utgjør en tredel av befolkningen på Svalbard.

1. januar 2002 fikk vi lokaldemokrati i Longyearbyen. Lokalstyret hadde sitt første møte tirsdag 8. januar 2002 og behandlet til sammen 12 saker. Alle sakene ble enstemmig vedtatt. Det hadde vært ført en årelang kamp for å få på plass en lokal styringsform etter modell fra kommunene på fastlandet. Det innebar også at alle med minst tre år botid fikk stemme med lokalvalget.

Den gangen var befolkningssammensetningen ulik den vi har i dag. I statistikken fra Statistisk sentralbyrå ser vi at det det bodde 1.570 nordmenn på Svalbard. Her skiller ikke statistikken mellom en nordmann og en utlending. Den skiller bare mellom nordmenn og russere. Det bodde 950 russere, men de bodde i sine egne bosettinger.

I 20 år har vi hatt en styringsform der alle med riktig botid fikk stemme. Det kan vi kalle et demokrati. I dag bor det i overkant av 2.500 mennesker her. Mellom 700 og 800 fra 52 land har et annet pass. Når de nå mister muligheten til å påvirke det samfunnet de bor og lever i, kan vi ikke lengre kalle dette et demokrati, eller et folkestyre. Da er spørsmålet om vi egentlig bare kan legge ned hele lokalstyret og la staten ta over hele driften og styringen av Longyearbyen. Og det kan hende det ville være den beste måten å forvalte øygruppa.

Oslo bestemmer alt likevel, det viser denne beslutningen. Det er dårlig fordekt virkelighet at dette gjøres fordi Norge vil styrke andelen av nordmenn på øygruppa. Det vil si: å gjøre det vanskeligere for alle uten norsk pass å bo og leve her.

Den norske delen av befolkningen er delt i oppfatningen om at det er riktig eller ikke å begrense stemmeretten. Det finnes argumenter for dette. Det er dyrt å drifte Svalbard og hvorfor skal en utlending som ikke har bidratt til fellesskapskassen på fastlandet få de samme fordelene som en med tilknytning til en fastlandskommune.

Men i høringsrunden var det ingen av disse som uttalte seg. Til sammen kom det inn 113 høringssvar hvis vi tar med en fellesuttalelse fra 63 av Longyearbyens innbyggere. En gjennomgang av alle høringssvarene viser at det bare er de som kom fra departementene som enten stiller seg bak forslaget eller leverer høringssvar uten merknad. Når justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl (Sp) i et intervju med Svalbardposten sier at: «Jeg kjenner godt til at det er mange meninger om forslaget, men vi har gjort grundige vurdering i forkant av denne beslutningen.»

Disse vurderingene er gjort helt uavhengig av høringssvarene. Her og i andre saker blir ingen hørt på Svalbard på bakgrunn av høringsrunden. Vi kan regne med at dette også skjer i sakene om strengere miljølov og feltsikkerhetsforskriften når de er ferdig behandlet. Høringer skal sikre borgerne en demokratisk involvering, men forskningen viser noe annet.

I doktorgradsavhandlingen til førsteamanuensis Rolf Markussen ved Nord Universitet skriver han at en høring skal sikre en demokratisk involvering, men samtidig kan den i praksis fungere som en temmer av den involveringen den inviterer til. Slik blir høringen demokratisk kosmetikk.

Vær ærlig og erkjenn at folkestyre på Svalbard har fått seg et skudd for baugen og henger i en tynn tråd. Den gjennomsnittlige botiden går nedover og det kommer til å bli vanskeligere å rekruttere folk til politiske verv. De som reiser hit for en kort periode kommer for å jobbe og være en del av et eventyr. Da kan regjeringen likegodt ta skrittet helt ut og legge ned lokalstyret og ta over styringen av Longyearbyen.

Powered by Labrador CMS