Kronikk:

– Vi må sikre trygt drikkevann på Svalbard

Klimaendringene og en endret sikkerhetssituasjon i nordområdene gjør at vi må styrke kritiske samfunnsfunksjoner på Svalbard. Vannforsyningen er spesielt sårbar.

Isdammen er Longyearbyens eneste drikkevannskilde i ni av årets tolv måneder.
Isdammen er Longyearbyens eneste drikkevannskilde i ni av årets tolv måneder.
Publisert Sist oppdatert

Kronikken ble først publisert i Dagsavisen.

Svalbard har de siste tiårene utviklet seg fra et tradisjonelt gruvesamfunn til et pulserende og moderne arktisk familiesamfunn basert på turisme og annet næringsliv. Å sikre fortsatt norsk tilstedeværelse på Svalbard gjennom å opprettholde norske familiesamfunn på øygruppen, er et omforent politisk mål. Det er også et uttalt mål at innbyggerne skal oppleve stor grad av trygghet for liv, helse og materielle verdier.

Samtidig gir Svalbards geografiske beliggenhet og krevende klima utfordringer for samfunnssikkerhet og beredskap lokalt.

Verdens meteorologiske organisasjon la nylig frem en rapport som viser at Svalbard er det landområdet i verden som varmes opp raskest på jordkloden. Årsaken er at Svalbard ligger på grensen mellom områder med sjøis og områder med åpent vann, og det er her temperaturforskjellene vil bli spesielt store.

Klimaendringene representerer en av de største utfordringene i Svalbard-samfunnet, og rammer øygruppens innbyggere direkte gjennom økt fare for vannrelaterte uønskede hendelser som skred, flom eller brudd i vannforsyningen. I tillegg utgjør geopolitiske endringer en ny trussel for kritisk vanninfrastruktur – også i nord.

Longyearbyen, Svalbards største bosetting med 2500 fastboende og mer enn 1000 turister daglig, har kun én drikkevannskilde størstedelen av året. Denne kilden er en grunn, oppdemmet innsjø, som det allerede i dag er knyttet usikkerheter til på grunn av damkonstruksjonen og sårbarheten overfor forurensninger.

En fremtidig risiko er uvissheten om hvordan tining av permafrost vil påvirke selve vannkilden – vil vannet drenere bort? Og hvilken risiko utgjør økende tinedybde for kritisk infrastruktur og distribusjon av drikkevannet? Dersom drikkevannet faller ut, finnes ingen alternativ kilde. Svikt i vannforsyningen gir også svikt i avløpssystemet – hva gjør vi da?

Det finnes i dag ingen reservevannkilde eller krisevannkilde. Dette er et beredskapsproblem også ved brann. Avstanden til fastlandet gir beredskapsutfordringer med hensyn til forsyningsbistand ved bortfall av drikkevannet lokalt.

At nødvannsbistand er viktig så vi sommeren 2019, da Askøy kommune utenfor Bergen ble rammet av et vannbårent sykdomsutbrudd. I løpet av to uker i juni 2019 ble over to tusen personer syke og 76 ble innlagt på sykehus, etter at drikkevannet på Askøy ble forurenset med bakterien Campylobacter jejuni, trolig fra fugler. Om noe tilsvarende hadde skjedd i Longyearbyen, ville samfunnet kollapset.

Anatoly Sinitsyn (SINTEF).
Anatoly Sinitsyn (SINTEF).
Hanne Kvitsand (SINTEF).
Hanne Kvitsand (SINTEF).

I sin rapport Undersøkelse av Svalbardselskapenes håndtering av klimautfordringer (2021-2022) peker Riksrevisjonen på at myndighetene ikke har iverksatt tilstrekkelig klimatilpasning av kritisk infrastruktur på øygruppen. Vesentlige deler av norsk virksomhet på Svalbard er organisert gjennom selskaper som staten eier direkte eller indirekte. Riksrevisjonen anbefaler blant annet at Nærings- og fiskeridepartementet og Klima- og miljødepartementet i styringsdialogen med Store Norske og Kings Bay AS har større oppmerksomhet på den økte risikoen som klimautfordringene på Svalbard innebærer for selskapenes bygninger og infrastruktur.

Det er ingen tvil om at det er behov for oppgradering av vannforsyningen på Svalbard. Nødvendig vedlikehold og oppgradering av kritisk infrastruktur i et polart klima er mer utfordrende enn i fastlands-Norge. Likevel finansieres vann- og avløpsinfrastruktur etter samme selvkostprinsipper som i resten av landet.

SINTEF mener at det nå er på tide å avklare hvilket ambisjonsnivå vi ønsker for samfunnssikkerhet og beredskap knyttet til kritisk vanninfrastruktur på Svalbard.

Hvilken funksjonsevne ønsker Norge at samfunnet skal opprettholde til enhver tid? Har siste års hendelser endret forventningene til vannsektoren og sikkerhetsmyndighetene om hva som er tilstrekkelig sikkerhet og beredskap?

Tidligere stortingsmeldinger om Svalbard har vært lagt frem med om lag ti års mellomrom. Disse har bidratt til å legge føringer for utviklingen på øygruppen for en rekke år fremover, og til en avstemt utvikling innenfor den rammen målene for svalbardpolitikken setter. Forrige svalbardmelding kom i 2016.

På grunn av de pågående samfunnsendringene, fremskynder regjeringen nå arbeidet med ny stortingsmelding om Svalbard, som etter planen skal legges frem i 2024. Meldingen «vil legge grunnlaget for en stabil og forutsigbar forvaltning av Svalbard i tråd med de overordnede målene i svalbardpolitikken». I den forbindelse peker vi på fire utfordringer vi mener regjerningen må ta stilling til:

· Hvilket ambisjonsnivå har vi for kritiske samfunnsfunksjoner på Svalbard?

· Hvilken innvirkning har den økende geopolitiske usikkerheten og klimaendringene på vannforsyningssikkerheten?

· Hvordan kan vi best legge til rette for forutsigbar forvaltning av kritisk infrastruktur i et arktisk klima?

· Hvordan kan vi styrke forvaltningen av kritiske samfunnsfunksjoner på øygruppen – for økt trygghet på kort og lang sikt?

Målet må være å sikre grunnlaget for en stabil levering av trygt drikkevann for innbyggerne, og for å legge til rette for bærekraftig utvikling av lokalt næringsliv og turisme – også i Arktis.

Powered by Labrador CMS