Dyrelivet på Svalbard under "klimapisken"
Milde og våte vintre gjør livet for de hardføre artene på Svalbardtundraen vanskelig.
Regn på snø blir til is på bakken og danner et panser mot vegetasjonen som plantespiserne lever av. Det fine samspillet mellom artene på tundraen endres og dyrene dør.
På Svalbard overvintrer bare fire varmblodige landlevende dyrearter. Dyresamfunnet består av de to stedegne artene, svalbardrein og svalbardrype, en lokal innført bestand av østmarkmus og rovdyret og åtseleteren, fjellrev. Om sommeren tilføres tundraen store mengder av arktiske gjess (kortnebbgås og hvitkinngås) og andre bakkehekkende fuglearter som snøspurv og vadere. Da fungerer også polarmåke og joer som rovdyr og åtseletere som spiser egg fra fuglene som hekker på bakken. Økosystemet på land er enkelt og består av få arter med en tett, unik kopling mot det marine økosystemet. Landøkosystemet på Svalbard er velegnet til å studere samspillet mellom arter, for eksempel mellom planter og plantespiserne og mellom byttedyr og rovdyr, og naturmiljøet.
«Reinens død – revens brød»
På Svalbard må reinen tåle opptil ni måneder med snødekke og begrenset mattilgang. Studier har vist at dødeligheten varierer mellom år og bestemmes i stor grad av tetthet av reinsdyr og vinterbeiteforholdene. Høy dødelighet av rein én vinter etterfølges som regel av lavere dødelighet og færre kadavre neste vinter siden reproduksjon reduseres og konkurranse om beitene avtar. Vinterstid utgjør reinsdyrkadavre en viktig del av fjellrevens diett og det er funnet en positiv sammenheng mellom antall kadavre tilgjengelig på tundraen og fjellrevens reproduksjon og bestandsstørrelse. Stor tilgang på kadaver gir flere fjellrever påfølgende sommer som kan øke predasjonstrykket på bakkehekkende fugler. På denne måten har svalbardreinen sannsynligvis en betydelig indirekte påvirkning på flere andre arter i tundraøkosystemet.
Under klimapisken
Milde vintre med påfølgende dannelse av tykke islag på tundraen påvirker vekstraten til alle de fire overvintrende artene negativt. Selve piskesnerten er mildværsperioder med regnvær som fører til et ispanser og redusert mattilgang. De tre plantespiserne, svalbardrypa, svalbardreinen og østmarkmusa, med vidt forskjellig kroppsstørrelse, mobilitet, levealder og reproduksjon, får en bestandsknekk som er proporsjonal med nedbørsmengden. Mens bestandsnedgangen hos plantespiserne kommer i takt med regnværsvintrene, kommer nedgangen i fjellrevbestanden med ett års forsinkelse. Denne forsinkelsen skyldes redusert tilgang på kadavre av reinsdyr året etter en regnværsvinter. Denne synkrone og svært tydelige responsen hos samtlige overvintrende arter skyldes sannsynligvis at regnvær opptrer spesielt kraftig og hyppig på Svalbard om vinteren og at dette enkle, høyarktiske tundraøkosystemet styres av noen få viktige sammenhenger.
Svalbard blir varmere
Klimaet på Svalbard er i endring. Sommer og vinter er blitt varmere og våtere. Antall dager med regnvær om vinteren har økt og det er færre dager med ekstremkulde om vinteren. I Europa er det faktisk Svalbard som har opplevd den største gjennomsnittelige temperaturøkningen de siste 30 årene. Framtidige klimascenarier for Svalbard beskriver en sannsynlig temperaturøkning på ca. 3 °C i sørvest og opp til 8 °C i nordøst fram til perioden 2071-2100, sammenliknet med 1961-1990. De største endringene er forventet å skje om vinteren med hyppigere regnvær og påfølgende is på bakken. Klimaoppvarmingen kan også føre til en tidligere start på våren og dermed lengre vekstsesong og et «grønnere» Svalbard. Disse endringene kan ha direkte effekter på plantesamfunnenes sammensetning, vekst og biomasse. Slike endringer kan for eksempel bedre næringsgrunnlaget for den største plantespiseren, svalbardreinen, og kanskje motvirke eller bufre negative effekter av regnvær om vinteren. Nettoeffekten av både milde og våte vintre og varme somre på dyresamfunnet er ennå lite studert.
Lange biologiske tidsserier nødvendig
Lange biologiske tidsserier er nødvendig for å forstå hvordan klimavariasjon påvirker dyresamfunn. På Svalbard overvåker Norsk Polarinstitutt årlig både fjellrev, svalbardrein og svalbardrype. Artene overvåkes fordi de utgjør en viktig del av næringskjeden i tundraøkosystemet. I tillegg jaktes de og både rype og rein er stedegne arter dvs. de finnes bare på Svalbard (svalbardrypa er også beskrevet fra Franz Josef Land). Hvert år rapporteres data inn til «Miljøovervåkingssystemet for Svalbard og Jan Mayen (MOSJ)» der det finnes informasjon om artene og deres bestandsutvikling (www. mosj/npolar/no/no). Forskerne har kombinert og analysert overvåkingsseriene på rype, rein og rev og fått unik innsikt i effekten av klimavariasjoner på dyresamfunnet. Funnene (se avsnittene over) ville ikke vært mulig uten de lange biologiske tidsseriene som gir informasjon om arter og bestander som har levd under ulike værforhold på Svalbard. Overvåkingsseriene er derfor helt nødvendige for å oppdage effekter av klimavariasjon.
KOAT - ett unikt initiativ
Framsenteret har nylig lansert en omfattende vitenskapsplan for et «Klimaøkologisk Observasjonssystem for Arktisk Tundra» (KOAT; www.framsenteret.no). KOAT skal utvide den eksisterende overvåkningen av tundraøkosystemet på Svalbard til å omfatte alle ledd i næringskjeden - fra planter til rovdyr. Observasjonssystemet vil gi forskerne mulighet til å oppdage endringer og identifisere effekter av klimavariasjon på tundraøkosystemet.
Denne kunnskapen vil gi myndigheter og forvaltere et bedre ståsted for å dokumentere, forstå og handle i forhold til de dramatiske klimaeffektene som skjer i Arktis.
Forfatterne av artikkelen er forskere på Norsk Polarinstitutt.
