– Staten må også stille opp

Administrerende direktør på UNIS hadde en svært god kronikk om den pågående energiomstillingen i Longyearbyen lørdag 18.juni 2022.

Med langdistansebrillene på så er klimaendringene et globalt problem, men med lokale konsekvenser, og som krever handlinger deretter. Handling for et bedre klima er ikke noe man kan velge vekk fordi de er for små, for store eller den den stadige henvisningen om at nasjoner i Østen ikke gjør nok. Det koker rett og slett ned til hva den enkelte har mulighet til. I dette spiller selvsagt også Longyearbyen en rolle, og målt i hoder er Longyearbyen en av Europas mest forurensende byer. Vi berger selvsagt ikke verden med våre lokale klimakutt, men vi er likefult en del av problemet. Derigjennom er vi også en del av løsningen.

Zoomer vi inn på lokale forhold så blir næringslivet i Longyearbyen målt på sine klimautslipp, både lokalt og internasjonalt blant sine kunder. Det grønne skiftet gjennomsyrer stadig større deler av hverdagen deres. Det gjennomføres derfor større og mindre tiltak på bedriftsnivå. De siste årene med avisoppslag lokalt viser en voksende bunke av lokale tiltak, alt fra Avinors mange solceller til Hurtigrutens vindmøller. Og på et eller annet tidspunkt treffer også finansverdenens krav for grønne lån inn, også i Longyearbyen. Energikrisene i Europa vil forsterke dette rett og slett fordi EUs mange politikere ikke vil la det grønne skiftet spises opp av en hurtig utfasing av Russisk gass. Privat næringsliv gjør altså klokt i å gjøre sitt med tanke på reduserte lokale utslipp. Vi gjør klokt i å bidra til at de lykkes slik at vi forblir et attraktivt og konkurransedyktige lokalsamfunn.

Noen mener at energiomstillingen ikke lar seg gjennomføre nå som råvareprisene på diesel øker driftskostnaden på overgangen til fornybart. Og vi skal selvsagt ha et bevisst forhold til hva omstillingen koster for Longyearbyens innbyggere og bedrifter. Men med de tragiske omstendigheter for endringer i energimarkedet så kan vi snu opp og ned på saken. De høye fossile energiprisene bidrar til at fornybart blir den mest lønnsomme løsningen på sikt. Den blir også automatisk et større insitament for hver og en av oss for å spare på energi slik at vi kutter dieselforbruket. Og den halverer dagens CO₂ utslipp med om lag 50%. Vi har altså alt å vinne på og legge over til diesel og fase inn fornybart, samt å jobbe for at perioden med dieseldrift blir så kort som overhodet mulig. Motstykket er å videreføre kullkraftverket som uansett også vil gi økte kostnader, liten mulighet for å utnytte fornybare energikilder, samt at effekten av et redusert energiforbruk blir mindre.

Samtidig muliggjør økte kullpriser lønnsom drift i Gruve 7. Der levere de kull som er nødvendig for det grønne skiftet. Sånn sett er lokal kullforbrenning ikke en god klimapolitisk salgsannonse for videre drift. Det er en trussel.

Økte fossile råvarepriser kan bli en politisk gavepakke. Utfordringen ligger heller i å få til en rettferdig omstilling.

UNIS sin energisatsing i forskning- og utdanningssektoren, og Store Norskes planer for å kommersialisere på fornybare energiformer i det øvrige Arktis, er sammen med flere andre aktører, prisverdige og nødvendige initiativer. Vi trenger det lokale engasjementet for et kraftfullt svar på både globale og lokale utfordringer gjennom handlinger.

LL skal gjøre sitt og har ingrediensene som skal til for å komme langt: Kompetansen, løsningen, ambisjonene og investeringskraft. Og sammen med andre aktører -lokale og nasjonale- så skal vi løse oppgaven, men storsamfunnet – staten – må også stille opp, der det i realiteten er to veivalg: Økonomisk støtte for å holde energiprisen akseptable for en videreføring av kullkraftverket eller bidrag for akseptable energipriser mot fornybare energikilder.

Jeg hadde ikke vært i tvil.