Familiehunder blir livreddere

Etter dødsskredet i 2015 lurte Mali Strømsvåg på hvorfor hun ikke hadde lært hunden sin opp til å finne folk i snømasser. Nå er 15 lokale familiehunder i gang med å bli redningshunder

Border collien Snapp har snust seg fram til mennesket under snøen, og fått sin belønning i form av masse ros og et kjent og kjært leketøy. Å finne et menneske under snøen skal være det artigste hunden gjør når man trener.
Border collien Snapp har snust seg fram til mennesket under snøen, og fått sin belønning i form av masse ros og et kjent og kjært leketøy. Å finne et menneske under snøen skal være det artigste hunden gjør når man trener.
Publisert

Det var mørkt og det var kaos. Et stort antall hus var flyttet av skredet, og andre hus var knust til pinneved. Man hadde en formening om hvor de savnede lå, men bare en formening. Longyearbyen hadde ingen hunder som kunne bruke sine fintfølende neser til å hjelpe i søket.

– Jeg husker at jeg i fortvilelsen tenkte på hvorfor jeg ikke hadde lært hunden min å finne folk, sier Mali.

Schæfertispa hennes Grappa er utdannet oljesøkshund. Hun kan søke opp forurensning langs strender eller fra gårdstanker. Men under de desperate letetimene i desember 2015 kunne ikke Grappa være til noen hjelp.

– Etter skredet begynte jeg å undersøke litt om redningshunder, og satte meg et par mål. Det første var å få min egen hund godkjent som redningshund så fort som mulig. Det andre var å få etablert et miljø lokalt som var såpass stort at det ikke er avhengig av hvem som bor her til enhver tid, sier Strømsvåg.

Helt siden dødsskredet i Longyearbyen i 2015 har Mali Strømsvåg jobbet for å få et oppegående miljø med sivile redningshunder lokalt.
Helt siden dødsskredet i Longyearbyen i 2015 har Mali Strømsvåg jobbet for å få et oppegående miljø med sivile redningshunder lokalt.

Drøye tre år etter de første tankene er miljøet oppe og går. I helga fikk flere lokale hunder såkalt C-godkjenning, slik at det nå er åtte hunder som er på vei til å bli lavinehunder.

Nesen er nøkkelen

Gordon setteren Ravdo blir løsnet fra båndet som holdes av eieren André Jenssen. På treningsfeltet ved Taubanesentralen utenfor byen er det laget en rekke huler. Om lag to meter inn i en av hulene ligger Lars Wiggen nedgravd. Hunden vet naturligvis ikke hvor mennesket ligger. Hele poenget er at den firbeinte skal bruke nesen sin til å finne den som er nedgravd.

– Det handler om å motivere hunden til å finne den som ligger under snøen. For Ravdos del, så elsker han slike, sier Jenssen og holder fram en lilla ball som piper når han klemmer på den.

Hunden motiveres av det den synes er gøy. Derfor har Lars Wiggen en av de ballene Ravdo liker så godt med seg inne i hulen. Men for å finne mennesket, må han bruke nesen sin til mer enn det han ville brukt den til i en hverdag der han «bare» er vanlig familiehund.

– Hunden har en utmerket nese. Det finnes mange eksempler på hunder som har påvist mennesker mange meter under tykk snø, eller langt under vann, sier lavineinstruktør Arne Andreassen i Norske Redningshunder.

Sammen med kollega Martin Bøe, ble Andreassen fløyet opp til Longyearbyen i helga for å sertifisere hunder, og assistere i trening.

Sikkerheten skal alltid vurderes før man går inn i et søk. Einar Eliassen, lavineinstruktør Arne Andreassen og Cecilia Sandström.
Sikkerheten skal alltid vurderes før man går inn i et søk. Einar Eliassen, lavineinstruktør Arne Andreassen og Cecilia Sandström.

Det kuleste den vet

Ravdo er allerede C-godkjent. Det betyr at han og eier André Jenssen har vært gjennom teori, noe trening og en testprøve. Vimsete som unghunder flest går Ravdo først forbi stedet hvor mennesket ligger nedgravd. Han går til de andre folkene som befinner seg i området, men får ikke noen oppmerksomhet. Så tar han seg en tur for å markere litt et stykke unna, før man merker at hunden begynner å tenke på oppgaven. Det er som om den tenker:

«Siden jeg ikke får noe oppmerksomhet fra noen av de andre menneskene her, kan det hende at jeg får noe av det mennesket jeg kjenner lukten av under snøen.»

Gordon setteren Ravdo er på sporet av mennesket under snøen. Eier og hundefører André Jenssen oppmuntrer og hjelper til.
Gordon setteren Ravdo er på sporet av mennesket under snøen. Eier og hundefører André Jenssen oppmuntrer og hjelper til.

For hunden kjenner lukten, han må bare koble lukten til en belønning.

Ravdo begynner å sirkle seg inn rundt det riktige området. Graver litt, men stopper opp. Eier André Jenssen oppfordrer hunden til å fortsette, og til slutt kommer den inn.

Så høres et sabla leven inne fra hulen. Lars Wiggen roser hunden opp i sky, og lar den få belønningen. Ravdo kommer ut med ballen, og er synlig fornøyd. Han går ned i hulen igjen gang på gang, og får mer skryt.

– Det å finne et menneske under snøen skal være det absolutt kuleste hunden kan oppleve, sier Jenssen.

Lars Wiggen graves ned i et «skredområde» og blir den hundene skal finne.
Lars Wiggen graves ned i et «skredområde» og blir den hundene skal finne.

To år igjen

C-godkjente hunder brukes normalt ikke i redningsaksjoner, selv om det har vært tilfeller der politiet har brukt slike hunder fram til bedre kvalifiserte hunder kunne komme til. Arne Andreassen sier at de åtte C-godkjente hundene i Longyearbyen tidligst kan få sin A-godkjenning om to år. Det krever tålmodighet og ikke minst samhold å kunne få fram en god redningshund.

– Som på alle andre områder, er man avhengig av ildsjeler for å få noe til. Det som man har fått opp i Longyearbyen virker å være en gruppe med veldig dedikerte folk som spiller på lag. Ingen får fram en god hund på egen hånd, man må hjelpe hverandre for å lykkes, sier han.

Lavinedelen av utdannelsen til hunden er bare en del. Langt de fleste oppdrag der medlemmer av Norske Redningshunder blir utkalt dreier seg om søk i terrenget, eller ettersøk. Tradisjonelt sett har det ikke vært så stort behov for denne typen innsats på Svalbard, men med stadig flere turister ute i terrenget aner man at det kan blir mer bruk for denne typen kapasitet i framtiden.

Ønsker å bli ressurs

Jørn Kjetil Hansen har lang fartstid bak seg på Svalbard, og har ingen planer om å flytte med det første. I likhet med Mali Strømsvåg kjente han på fortvilelsen etter skredet i 2015. Han kjørte hjem, fikk på seg refleksvest og tok med søkeutstyr og spader mens han ringte og alarmerte folk.

– Jeg gikk opp i Vei 230, og så omfanget av skadene, og lurte på hvor vi skulle begynne å grave, sier han.

En lavinehund kunne hjulpet med å påvise hvor det var folk. Men det er ikke sikkert. Hunden er i denne sammenheng bare et verktøy, på linje med andre verktøy som kan bidra til å redde liv. Men en trent redningshund er et meget godt verktøy. Jørn Kjetil Hansen håper at tiden han bruker på å trene sin finske lapphund Molly kan gagne lokalsamfunnet.

– På sikt ønsker vi å bli en ressurs for lokalsamfunnet. Vi merker at Sysselmannen og andre setter pris på den jobben vi gjør blant annet med å tilby oss trening med helikopter, og det er med på å gi inspirasjon til å fortsette, sier Hansen.

Men det koster. Å sende noen på kurshelg til fastlandet koster fort 15.000 kroner per ekvipasje. Hurtigruten Svalbard, Basecamp Spitsbergen og Kroa er noen av dem som har bistått miljøet med pengestøtte, blant annet til den siste helga med kursing.

På bildet søker schæferen Grappa etter noen i snøen med forstyrrende elementer i skredområdet. En god del folk, samt en snøskuter på tomgang gjør oppdraget vanskeligere.
På bildet søker schæferen Grappa etter noen i snøen med forstyrrende elementer i skredområdet. En god del folk, samt en snøskuter på tomgang gjør oppdraget vanskeligere.

Samfunnsinnsats

Politiet har en god del lavinehunder på fastlandet. Men hvis Sysselmannen skulle hatt en slik ressurs, ville man måtte hatt ei hel stilling knyttet til denne hunden. Det har man ikke ressurser til. Derfor er Sysselmannen ekstremt glad for det sivile initiativet gjennom Norske Redningshunder.

– Vi bifaller dette på det sterkeste, og vi støtter opp så godt vi kan for at Longyearbyen skal få noen godkjente ekvipasjer, forteller sysselmannsførstebetjent Vidar Arnesen.

Politiet holdt et lavinekurs i Longyearbyen i fjor. Med det skulle man synliggjøre for politi-Norge at Svalbard var en del av kongeriket som man kunne bli utkommandert til, og man håpte at det ville hjelpe til med å skape en interesse for redningshundtrening i det sivile samfunn. For det er en kjennsgjerning at å ha lavinetrente redningshunder i politiet på fastlandet ikke hjelper når ulykken er ute på Svalbard. De som ikke er funnet i et skred når hjelp kommer opp, kan nok ikke hjelpes.

– En kapasitet med redningshunder lokalt vil bety veldig mye for beredskapen her oppe, sier Arnesen som er en av fire tidligere hundeførere i staben til Sysselmannen.

Også søk etter savnede i andre situasjoner kan bli mer aktuelt på Svalbard. Et eksempel fra nær fortid var da en person satte seg fast oppe i Fuglefjella i fjor, hvor nesen til en hund kunne vært til stor hjelp. Man ser også for seg søk etter folk i felt, spesielt hvis det er tåke og andre værforhold hvor det er vanskelig å fly helikopter.

Et bedre hundehold

Mali Strømsvåg trekkes fram som den største ildsjelen av alle i det lokale miljøet. Hun har holdt valpekurs for hundeeiere i Longyearbyen, og samtidig rekruttert nye til redningshundmiljøet. Å utdanne en hund til å bli en ressurs i en redningssammenheng er mer enn bare det, mener hun.

– Det gir mer ut av hundeholdet. Man får et nærere forhold til hunden sin når man bruker den til mer enn å gå tur. Og så ser vi at hundene elsker dette. Når hundene elsker det, så elsker som regel eierne også det, sier hun.

Hun kaller det en livsstil mer enn en hobby. For hvis man har en godkjent hund, og står på Sysselmannens liste over ressurser i en krisesituasjon, så forplikter det.

Noen av de som trener sine firbeinte til å bli redningshunder. Stående fra venstre (hundenavn i parentes): Einar Eliassen (Morris), Mali Strømsvåg (Gulliver og Grappa), André Jenssen (Ravdo), Anna Margrete Belland (Astrid), Jørn Kjetil Hansen (Molly), Knut Andre Øymo (Alesso). Sittende fra venstre: Cecilia Sandström (Annapurna), Thea Helmann (Sherlock), Karine Hauan (Snapp) og Lars Wiggen (Storm).
Noen av de som trener sine firbeinte til å bli redningshunder. Stående fra venstre (hundenavn i parentes): Einar Eliassen (Morris), Mali Strømsvåg (Gulliver og Grappa), André Jenssen (Ravdo), Anna Margrete Belland (Astrid), Jørn Kjetil Hansen (Molly), Knut Andre Øymo (Alesso). Sittende fra venstre: Cecilia Sandström (Annapurna), Thea Helmann (Sherlock), Karine Hauan (Snapp) og Lars Wiggen (Storm).

– Ferdighetene til en godkjent redningshund må holdes ved like, og man plikter å holde hunden trent til redningsaksjoner. Men det er mye moro for både hund og eier, og vi har et fint samhold i miljøet der vi heier hverandre fram, sier Mali Strømsvåg som ikke lar sjansen gå fra seg til å rekruttere.

– Vi skal ha åpen dag i mai, og da kan hundeeiere komme og prøve sine firbeinte selv. Kanskje det er noe for deg og din hund?

Powered by Labrador CMS