Den gang de adelige kom til Svalbard for å jakte

Jaktglade adelige, kongelige og annen overklasse hadde gjerne skutt elefant i Afrika og tiger i India før de satte kursen nordover. Arktis var på midten av 1800-tallet et lite kartlagt område. Eventyrlyst og jakt ble gjerne kombinert med landmåling og forskning på biologi, botanikk og geologi.
Rikfolket kom helst med egne luksusyachter og hadde med seg mannskap, inkludert gourmetkokker, servitører og kelnere. Flere hadde også med seg fotografer og andre kunstnere, og deres bilder gjorde Arktis mer kjent for mange i Europa.
Noen kom på jaktsafari år etter år, og noen fikk bygd seg egne fartøy som egnet seg til isfylte farvann.
Forfatter Kjell-G. Kjær (77) fra Torsvåg utenfor Tromsø sitter på et enormt materiale om ishavsfolk, fangst, ekspedisjoner, oppdagelsene og den første forskningen i nord. Da Kjær i 2016 skulle utgi boka «Ishavsfarerne 1859-1909» ble materialet for omfattende, og forlaget Orkana ba ham dele opp stoffet. Det førte til to bøker, først om fangstfolkene, så «Arktisk jaktsafari» som nylig ble utgitt.
Kjær har fått tilgang på adelens dagbøker, og han har funnet spennende materiale i spesielt i britiske og amerikanske arkiver. Flere av de som arrangerte jaktsafarier har også skrevet bøker og det ble utgitt safarimagasiner, som har vært nyttige kilder for Kjærs bokprosjekt.
– Ishavsfarerne og hva som skjedde på Svalbard har alltid opptatt meg. Dette var også de første turistene. Dde la igjen mye penger lokalt, og de benyttet ofte lokal ekspertise, sier Kjær. Å kjøpe seg en treukers jakttur nordover kunne komme på en halv million kroner, omregnet til dagens penger.

Første troféjeger
Sommeren 1856 kom den første kjente jaktekspedisjonen til Svalbard. Den britiske adelsmannen lord Dufferin ankom Hammerfest i sin skonnert «Foam», der han ble kjent med fangstfolk som kom nordfra med hvalross. Adelsmannen ble fascinert, lyttet til deres historier og satte kursen nordover.
I sin dagbok levner han Hammerfest liten ære: «Jeg sløser ikke med papir for å fortelle om dette sted».
Lord Dufferin fulgte rådene fra kjente fangstfolk, unngikk problemer og vendte hjem til Storbritannia med både hvalross og isbjørn, samt gode historier. Han skrev boken «Letters from High Latitude», som ble en bestselger og måtte trykkes i flere opplag allerede første året. Mange som leste boken fikk lyst til å prøve jaktlykken i nord, og dette var starten på en epoke med arktisk jaktsafari der trofeet var viktig, ikke kjøttet.
Flere ankom i sine egne fartøy, mens andre leide inn fangstskuter og mannskap i Tromsø eller Hammerfest. Rikfolket hadde gjerne med seg venner, også kvinner og barn var med på enkelte av jaktekspedisjonene.
Innleide fangstfolk ble også satt til å utføre forskning, og det oppsto konflikter siden de skulle leve av fangsten, ikke «plukke blomster». Kvaliteten på ishavsskutene skapte også konflikt. Adelen fra Europa var oppvokst i luksus, og kommenterte både størrelsen og lukten i trange lugarer. Det var heller ikke særlig mye krystall med høye stett ombord i fangstskutene.
– Flere av de tidlige jegerne skrev bøker, som ble god reklame for de som arrangerte jaktsafarier til Svalbard, sier forfatter Kjær. I sin bok skriver han at først kom britene, senere andre rikfolk fra Europa.

Ga stedene navn
Rundt 1890 kom de første amerikanere på jaktsafari. Blant turistene som kom nordover for spenningens skyld var også den amerikanske forretningsmannen John Munro Longyear, som så mulighetene for kullgruver og startet opp virksomhet i det som nå heter Longyearbyen.
– Mange av stedsnavnene på Svalbard i dag kan knyttes til disse rikfolkene og deres jaktekspedisjoner. De kartla og oppdaget, og tok seg nok ubeskjedent til rette med å sette spor etter seg på kartene, sier Kjær.
Sir James Lamont var rik og forvaltet et stort gods i Skottland. Med lidenskap for jakt dro han på safari til flere verdensdeler, før han i 1858 dro med egen skute til Svalbard. Reinsdyr og isbjørn sto på ønskelisten, og Lamont skrev senere boken «Sommer blant sjøhester», som ble lest av mange.
Hans ekspedisjoner førte til mange stedsnavn som fortsatt brukes. Ginevrabotnen i Storfjorden har navnet fra adelsmannens ekspedisjonsfartøy. Lamontøya og Lamontbukta i samme område oppkalte han etter seg selv, og Dianabukta på Edgeøya fikk sitt navn av Lamont og Knockdowodden er oppkalt etter adelsmannens skotske gods.
Benjamin Leigh Smith satte også igjen spor etter seg. Han ble blant annet kjent for en unnsetningsekspedisjon, der han bisto den svenske polarforskeren Adolf Nordenskiöld som overvintret i Mosselbukta. Briten hadde med seg ferske grønnsaker og poteter, og berget livet til svenske sjøfolk som var blitt syke av skjørbuk. Kapp Leigh Smith og Leighbreen er oppkalt etter jegeren og eventyreren.