Landet på Daumannsøyra i en forrykende snøstorm

Uten at de er helt 100 prosent sikre, mente Svalbard Museum at Eielson var han som stod foran på bildet, med Wilkins bak. Ifølge innsender Einar Ohm kan vi finne mer informasjon den første transpolare flyvningen med faste vinger i boka «Flying the Arctic».
Uten at de er helt 100 prosent sikre, mente Svalbard Museum at Eielson var han som stod foran på bildet, med Wilkins bak. Ifølge innsender Einar Ohm kan vi finne mer informasjon den første transpolare flyvningen med faste vinger i boka «Flying the Arctic».
Publisert Sist oppdatert

På det historiske bildet i julenummeret til Svalbardposten ser vi, som Svalbard Museum opplyser, Carl Ben Eielson nærmest og George Hubert Wilkins i bakgrunnen. Bildet viser flyet som tok dem fra Barrow i Alaska til Svalbard i april 1928. Flyet var et en-motors Lockheed monoplan med skiunderstell. 

Eielson satt bak spaken mens sjefen for foretagendet, Wilkins, var navigatør. I boka «Flying the Arctic» forteller Wilkins om flyturen. Teksten til bildet sier at de tok av fra Point Barrow 15. eller 16. april. Ifølge opplysningene i boka er riktig dato søndag 15. april. 

Etter å ha vært i lufta 20 timer og 20 minutter og tilbakelagt 2.200 miles (3.520 kilometer), landet de på Daumannsøyra i en forrykende snøstorm mandag ettermiddag. Wilkins oppgir landingstidspunktet til 18.35 lokal tid. De hadde fremdeles bensin til å ta av og komme seg til enten til Kings Bay (Ny-Ålesund) eller Green Harbour (Grønfjorden med Barentsburg og Finneset). Men det dårlige været holdt dem tilbake på Daumannsøyra i fem dager. Når det innimellom letnet litt, mente de å kunne skimte bygninger i det fjerne og kom fram til at det måtte være Green Harbour. 

Billedteksten forteller at etter fem dager ble de to hentet til anlegget i Grønfjorden. I boka er historien en annen. Den forteller at lørdag 21. var været blitt så bra at de kunne gjøre et forsøk på å komme seg på vingene. De ryddet en lang nok avgangsstripe, fylte den oppvarmede oljen på motoren og startet opp. Et problem med skiunderstell er at det «setter seg» i snøen. Full motorkraft var ikke nok til å få flyet i bevegelse. 

For å løsne skiene, tar man tak i halen og rugger sidelengs fram og tilbake. Siden de var bare to, måtte Wilkins gjøre dette mens Eielson ga full gass. Når flyet begynte å bevege seg, måtte Wilkins være rask og komme seg inn gjennom sidedøra før flyet fikk fart. Det greide han ikke, og flyet tok av uten ham. Eielson merket fort at kameraten ikke var med, gjorde en runde og landet igjen. Først ved tredje forsøk greide Wilkins å dra seg inn i flyet. De kunne sette kurs mot Grønfjorden hvor de landet ved den norske radiostasjonen på Finneset klokken 10.30 lokal tid lørdag 21.april.

De fikk en hjertelig mottakelse av folkene på stasjonen med bestyrer Th. Bowitz Ihlen i spissen og ble traktert med det beste som kunne bys. Tilstede var også Ludvig Varming, en dansk ingeniør ansatt hos hollenderne i Barentsburg. De ble også invitert hjem til Varming som bodde i Barentsburg med kone og tre barn. Den eldste var en høflig gutt på rundt ni år, skriver Wilkins. Gutten var nok ikke mer enn syv; Henrik Varming, som sikkert mange fortsatt husker som kontorsjef i Store Norske, var født i 1921. De to andre var en pike i treårsalder, og den minste var kommet til for rundt seks uker siden.

Nyheten om at de var kommet til radiostasjonen på Finneset ble fort spredd, og gratulasjonene strømmet inn fra hele verden. Etter noen dagers opphold i Grønfjorden ble de to sammen med flyet plukket opp av D/S «Hobby» som var på vei fra Kings Bay til fastlandet. 

De ble feiret som helter over alt, og Wilkins ble adlet av del engelske kongen. Wilkins var opprinnelig fra Australia, og Eielson var sønn av norske utvandrere til Amerika. Så vidt jeg vet er boka «Flying in the Arctic» ikke utgitt på norsk, men det er sikkert mulig å finne den i antikvariater.

Powered by Labrador CMS