Et lite stykke Longyearbyen:

50 år med Freia

Nå flytter Freia Hutzschenreuter tilbake til Tyskland.

Publisert

En epoke er snart over. Leiligheten i Nybyen er full av ting og tomesker. Mye skal kastes, noe skal gis bort og en del får være med på flyttelasset. Når måneden er omme, skal leiligheten være tom. Da drar Freia hjem til Berchtesgaden.

Liker å seile

Hun ble født i Neukirchen i Øst-Tyskland i 1938. Familien rømte til Vest-Tyskland i 1949, og Freia dro nordover syv år senere. Siden har hun jobbet over hele Nordkalotten, fra Kirkenes i øst til Island og Grønland i vest.

79-åringen kom til Hammerfest via Sverige og Finland, før hun flyttet til Svalbard i juni 1968. Her har hun nærmest blitt en institusjon.

Freia var først messepike i Gruve 7-leiren, før hun raskt ble flyttet over til Stormessa i Nybyen. Totalt jobbet hun 30 år i Store Norske, før hun pensjonerte seg som 60-åring.

Les også: Frykter for framtida

I Store Norske arbeidet hun lange dager og fikk derfor lang ferie. Den ble brukt på hennes store lidenskap, seilbåten som hun hadde i 23 år.

Båten ble kjøpt i Bergen i 1963, og gikk langs norskekysten hver sommer i årevis. Om vinteren ble båten lagret der det var plass til den, om det så var i Kirkenes eller Honningsvåg.

Freia søkte jobb der båten stod lagret, og brukte helgene til å pusse på den. Men etter noen år i Longyearbyen måtte hun velge mellom seilbåten og Svalbard. Resten er historie.

– Jeg måtte flytte herfra eller selge båten mens den fortsatt var en båt. Jeg ble her, og brukte de neste somrene til å seile med de store fullriggerne, forteller Freia.

Fyller 80 år

Hun nevner båter som Statsraad Lehmkuhl, Sørlandet og Alexander von Humboldt. 79-åringen har alltid vært tiltrukket av vann, og stadig vært i bevegelse. Allerede som barn likte hun å vandre, padle og svømme.

– Jeg hadde absolutt ingen interesse for husarbeid. Min mor prøvde å lære meg litt matlaging og husstell, og sa: «Du må jo kunne det når du skal gifte deg». «Men jeg skal ikke gifte meg. Jeg skal dra ut i verden», svarte jeg og det har jeg gjort, sier Freia.

Les også: Gjør seg klar for flytting

Hun viser frem favorittstolen og favorittbordet. Bordet fikk hun da hun jobbet i Gruve 7 for 49 år siden. Stolen er nesten like gammel. Møblene har fulgt henne fra leilighet til leilighet, gjennom det ene tiåret etter det andre.

Denne sommeren er det ikke bare 50 år siden Freia flyttet til Svalbard. 12. juli fyller hun 80 år. Det har hun imidlertid ikke tenkt særlig mye over.

– Jeg har enda to måneder igjen av 70-årene, sier hun og flirer godt.

For en 30 år gammel jour-nalist er 50 år på Svalbard lang tid. Freia er ikke nødvendigvis enig.

– Det kommer an på hvilke øyne man ser med. Jeg trivdes her. Det var ingen grunn til å flytte, sier hun.

Trives gjør hun fortsatt, men nå er tiden inne for å flytte.

– Jeg har ikke kjedet meg noen gang, men nå gleder jeg meg skikkelig til å flytte til Tyskland.

Les også: Freia har aldri vært redd for å spørre

Etter at hun pensjonerte seg, har hun tilbragt stadig mer tid i hjemlandet. Dermed følte hun seg mer og mer hjemme i Tyskland, og gjenopptok kontakten med de hun har gått på skole og jobbet på fabrikk med i hjemlandet.

– Jeg har aldri vært et menneske som søker nær kontakt og sitter og drikker kaffe hos andre. Jeg har vært mer opptatt av å gjøre ting, dra steder og gå i fjellet, men jeg har et godt nettverk i Tyskland, sier Freia.

Ingen mesterkokk

Favorittbordet brukes flittig når hun skriver brev. Og brev sendes det mye av. Freia er nemlig motstander av telefon.

– Det er enklere for folk å lyve på telefon. Skriver man et brev, blir det et dokument, argumenterer hun, omkranset av papirer.

– Jeg skjønner at det ser rotete ut, men jeg har et system. Hjernen min jobber kanskje best når det er litt rot, sier 79-åringen.

Mann og barn har det ikke blitt, og Freia erkjenner at hun, som i barndommen, fortsatt ikke har den store interessen for husarbeid eller matlaging.

– Jeg kan smøre brødskive. Det er omtrent alt, sier hun og korrigerer seg selv:

– Og så kan jeg lage suppe rett i koppen. Ja, jeg kan til og med steke egg! sier hun og ler.

– Da har du kanskje ikke brukt kjøkkenet så mye opp gjennom årene?

– Jo! Jeg skal jo koke vann til kaffen, svarer Freia med et glimt i øyet.

Gode minner

De beste minnene fra Longyearbyen innebærer ikke kaffe, men rødvin, midnattssol og lyden av alkekongen.

– De fineste opplevelsene jeg har hatt på Svalbard var da jeg bodde i formannsmessa og kunne sitte ute på verandaen i midnattssolen med et glass rødvin og en skive med ost på, og høre på «tromsøværingene». Det er det som sitter dypest i meg, mimrer Freia.

Nylig tok hun farvel med hytta i Moskusdalen, som hun har fått låne av Sysselmannen de siste 45 årene. Derfra er også minnene mange og gode.

– Jeg har hatt det veldig fint på hytta. Jeg har dratt på dagstur med skuter og gått mange vandreturer derfra, sier Freia.

Les også: Blir selv om Venus har passert

Vandring har det blitt mye av opp gjennom årene.

– Jeg har likt godt å gå i den fine naturen på Svalbard. Da jeg jobbet i Gruve 7, likte jeg å utforske området der jeg bodde, og folk spurte meg: «Hva er det du går etter?». Jeg var egentlig en særing helt fra begynnelsen av, sier Freia.

Går tur hver dag

I Tyskland skal hun bo i en dal som ligger på 600 meters høyde. Fra balkongen har hun utsikt over to store fjell.

– Alpene har også pen natur, påpeker Freia.

Freia Hutzschenreuter (79) har bodd på Svalbard siden 1968. I begynnelsen av mai tok hun farvel med hytta i Moskusdalen, som hun har disponert i 45 år. Nå flytter hun hjem til Tyskland.
Freia Hutzschenreuter (79) har bodd på Svalbard siden 1968. I begynnelsen av mai tok hun farvel med hytta i Moskusdalen, som hun har disponert i 45 år. Nå flytter hun hjem til Tyskland.

Pensjonisttilværelsen på Svalbard har bestått av mange rutiner. Så lenge været spiller på lag, går hun fra Nybyen og ned til postboksen i sentrum hver dag. På vei tilbake stikker hun innom Huset og spiser middag.

Les også: Vil ikke være uteligger

Vandringen skal hun fortsette med, selv om Huset byttes ut med en liten restaurant i Berchtesgaden.

– Levemåten forandrer seg ikke. Mønsteret blir det samme, lover den ivrige brevskriveren, som håper hun klarer å holde kontakten med noen av dem hun har blitt kjent med i løpet av nesten 50 år i Longyearbyen.

Her kan du lese om flere Svalbard-folk

Powered by Labrador CMS