Alltid visst hun ville bli kunstner

Elisabeth Bourne har funnet sin plass på Svalbard. Gjennom kunsten forteller hun sin personlige historie om tap, forandring og transformasjon. Og om hvordan hun har lært å akseptere.

Stamgjest: Elisabeth Bourne liker seg på Rabalder.
Stamgjest: Elisabeth Bourne liker seg på Rabalder.
Publisert

En svartkledd kvinne kommer inn døra på Rabalder. Hun går bort for å kjøpe seg en kaffe, før hun ser seg rundt. Det er Svalbard-kunster og fotograf Elisabeth Bourne. Hun kom til Svalbard for tre år siden, men er opprinnelig fra Seattle.

– Jeg har alltid vært byjente, helt til jeg kom hit, forteller hun.

Her på Svalbard har hun funnet sin rette plass i livet. Hun har funnet seg selv igjen, og lever et liv som er ganske annerledes enn da hun var yngre. Men det å bli eldre er en forandring hun har lært seg å akseptere. Det handler om hvor gammel man føler seg, mener Bourne. Selv føler hun seg som 37, fordi slutten av 30-årene hennes var veldig lykkelige. Hun var gift med en mann hun elsket, hun var mor og fortsatt ung nok til å gjøre alt hun ville.

Livets reise

Allerede i tredje klasse på barneskolen visste Bourne at hun ville bli kunstner. Gjennom kunsten hennes forteller hun om sin historie, og for henne er målet med kunsten å få folk til å føle noe.

Akkurat nå jobber hun med tredje del av prosjektet hun har valgt å kalle Arctic Sonata. Første del ble kalt Drift Ice: Loss and Change, og er for tiden utstilt i Skottland. Den handler om klimaforandringer, korona og hennes historie om hvordan hun havnet på Svalbard. En historie som begynte med hennes ektemanns død og om hvordan hun på nytt måtte finne ut hvem hun var.

Andre delen er inspirert av isbreer og heter Sanctuary. Her bruker hun isbreene som en metafor for sikkerhet, balanse og rom til å være seg selv. I siste del, som hun nå jobber med, er isfjell sentralt i verkene hennes. Dette prosjektet har hun kalt Transformation, og isfjell blir brukt som en metafor for vår dødelighet og for vår forandring gjennom livet.

<strong class="nf-o-text--strong">Isberg:</strong> Et av Elisabeth Bournes nylige verk. Verket har ikke navn ennå.
Isberg: Et av Elisabeth Bournes nylige verk. Verket har ikke navn ennå.

– Jeg ser på isfjell som en metafor for hvordan vi alle er født, lever livene våre og til slutt dør. Det er livets gang, men av og til er det vanskelig for oss å akseptere det, og det er en del av det jeg vil utforske med dette prosjektet, forteller Bourne.

Savner familien

Kunstneren har også bakgrunn som journalist og skrev tidligere artikler for The Norwegian American. Hun har også skrevet noveller og gitt ut bøker. Nå skal hun snart begi seg ut på enda et bokprosjekt som handler om naturfotografering, derfor reiser hun til Island fra desember til januar for å jobbe med prosjektet.

Selv om Bourne liker seg på 78 grader nord og har mange baller i luften, er det til tider vanskelig å være langt borte fra familien i USA. Bourne har nettopp blitt bestemor, og i november skal hun endelig besøke sønnen, kona og det nye familiemedlemmet. Til vanlig pleier hun å se dem en gang i året, nå er det to år siden sist på grunna av koronapandemien.

Bourne ser for seg at hun kommer til å flytte tilbake til USA en gang, men at hun vil bli på Svalbard så lenge hun kan.

– Det kommer en tid når jeg ikke lenger kan være her oppe og gjøre de tingene jeg har lyst til, og da må jeg akseptere det, sier hun.

Powered by Labrador CMS