Anna (24): – Her er alt liksom mye vennligere
Anna Rybak følger tilfeldighetene. Tilfeldigvis befinner hun seg på Svalbard nå.
Polakken Anna har vært i Longyearbyen i et år når Svalbardposten snakker med henne. Tiden har hun tilbragt i bardisken på Karlsberger pub. Hvorfor hun havnet der vet hun virkelig ikke.
– Forholdet til Norge startet med en sommerjobb som bartender, servitør og resepsjonist i Os utenfor Bergen. Etter det skulle jeg hjem og studere, men da jeg kom dit ble alt bare feil. Jeg kontaktet min tidligere arbeidsgiver, og de var glade for at jeg kunne komme tilbake, sier Anna.
Det ble et fire år langt engasjement i Hordaland før Anna følte på rastløsheten igjen.
– Det var på tide å bryte opp, og jeg søkte på jobber mange steder. Jeg fikk de beste tilbakemeldingene fra Svalbard, og derfor er jeg her nå.
Hun snakker litt norsk, men føler egentlig ikke at det er nødvendig siden de aller fleste pubgjestene behersker engelsk.
– Jeg vil gjerne lære norsk, men i bartenderyrket her i byen er det slett ikke påkrevd. Alle kan jo engelsk, sier Anna.
På Svalbard er alt liksom mye vennligere.
Hun mener det er forskjell på Svalbard-folk og andre.
– På Svalbard er alt liksom mye vennligere. Hjelpen er aldri langt unna. Det er det som er veldig fint med samfunnet her. På fastlandet er det mer slik at folk forventer noe i retur om de bidrar til noe.
Anna kan virke som en ensom sjel, men det er hun ikke. Søstera Natalia er ankommet Longyearbyen, og skal jobbe på spisestedet Stationen som åpner ganske snart.
– Det blir selvfølgelig hyggelig at vi kan ha daglig kontakt, men jeg har litt blandede erfaringer med sånt, sier Anna.
Da søstera ankom Bergen for et drøyt år siden besluttet Anna å flytte fra byen mellom de sju fjell. Hun kan finne på å forlate Longyearbyen igjen.
– Det er selvfølgelig svært hyggelig at søster har kommet hit. Det blir nærmere kontakt slik, men jeg ønsker fortsatt å reise. Australia er det eneste kontinentet jeg ikke har vært på, sier hun.
– Hva er det med tatoveringene og piercingen i nese og leppe som du har?
– Hehe. Nesen fikk jeg piercet i Brasil, og piercingen i leppa var noe jeg gjorde selv da jeg var omtrent 15 år gammel. Du kan si at det ser smertefullt ut, men jeg tåler ganske mye smerte. Tatoveringene har jeg fått gjort her og der, også i Longyearbyen, sier hun.
– Hva slags fremtidsmål har du?
– Jeg ønsker å reise mer, men når det blir har jeg ikke anelse om.
