En ekte svalbardiansk fangstjente

Anna Marie Sandal Strømseng (7) var med på å merke reven som gikk fra Svalbard til Canada. Kunnskapen hennes om fangstlivet er stor.

Anna Marie hjelper ofte til i hundegården, hvor familien har sine syv hunder. Her med hundene Tyra og Shira.
Anna Marie hjelper ofte til i hundegården, hvor familien har sine syv hunder. Her med hundene Tyra og Shira.
Publisert

– Det er veldig spennende å gå og sjekke revefellene etter at vi har satt de ut, når vi er på revemerking. Noen ganger er det revevalper som har gått i fella, og da kan vi ikke merke den.

– Hvorfor det? spør en relativt uvitende journalist.

– Fordi da er de så små, og da blir det for tungt å ha en sender rundt halsen, forklarer Anna Marie.

Merket Canada-reven

Det er tydelig at hun har mer kunnskap om fangstlivet enn folk flest. Kanskje ikke så rart, med en far som lever av å være fangstmann store deler av året. I løpet av sitt første leveår overvintret Anna Marie med foreldrene, Tommy Sandal og Elise Strømseng, på fangst-bistasjonen på Kapp Schollin, ytterst i Van Mijenfjorden. Selv har hun vært med å merke rev i 2017 og tidligere i år.

Reven som i fjor gikk fra Svalbard til Canada var Anna Marie med å merke. Hun er dermed med på å gjøre et viktig arbeid for forskerne. Jobben til Anna Marie under merkingen er å stå på klypa mens faren fester satelitthalsbånd og øremerker reven.

– Jeg ulte til reven, og da ulte den tilbake. Og så har jeg bestemt at den skal hete Anna, fordi jeg heter det, og så var det en annen fangstdame i gamledager som også het Anna, forteller hun.

Dun er dun, fjær er fjær

Det er ikke bare revemerking Anna Marie driver med. Reinsjakt, dunsanking, selfangst, revefangst og rypejakt er også noe av det hun får være med på. Og det merkes – hun snakker om temaet som om det var det mest naturlige i hele verden.

– En gang skøyt pappa en kobbe i hodet og da kom det masse blod ut av hodet på den, nesten som en spring. Og under en reinsjakt, jeg tror det var i 2017, så kom det plutselig en rev, og da skjærte jeg opp en lever som jeg ga til den. Da gravde den et hull i bakken som den la leveren i, sånn at den kunne spise noe om vinteren. Da er det nemlig vanskeligere for dem å finne mat ute, forteller Anna Marie.

Ederdunet de samler inn fra ærfugl-reir brukes til å lage dyner, for eksempel. Familien lager dyner som både selges i byen, på fastlandet og som de bruker selv.

– Hvis man holder en ball med ederdun så kan man kjenne at den blir varmere og varmere. Dundyner er varme om vinteren og svale om sommeren. Og hvis det stikker noe ut av dunjakka di så er ikke det dun, men fjær. Dun er dun og fjær er fjær, forklarer 7-åringen.

Når de sanker dun nærmer de seg reirene forsiktig for at fuglen skal gå bort, for så å ta litt av den fine dunen.

– Og så setter vi opp noen oransje pinner ved de reirene vi har plukket dun, sånn at vi ikke skal forstyrre fuglene mer enn én gang, sier hun.

De blir overbegeistret da Anna Marie kommer ut i hundegården. Mor Elise Strømseng til høyre i bildet.
De blir overbegeistret da Anna Marie kommer ut i hundegården. Mor Elise Strømseng til høyre i bildet.

– Er noe hele tiden, liksom

Familien er også opptatt av å bruke råvarene på hele dyret de fangster. Innvoller kan brukes som reveåte, og blodet kan brukes til å lage blodpølser.

– De smaker nesten som pepperkaker, for det er så mye pepper i blodpølsa, sier Anna Marie.

– Eventuelt mye allehånde og nellik, legger mor Elise Strømseng til.

– Hvor store deler av året bruker man på fangst og revemerking?

– Åh, det er noe hele tiden, liksom, svarer Anna Marie.

– I sommer var jeg med pappa på Akseløya i fire uker. Det gjør jeg hvert år, sier hun.

– Er det ferie da?

– Nei, det var jobb. Og nå er det for eksempel reinsjakt. Og om vinteren er det sel- og revefangst på Kapp Schollin, legger hun til.

Vil bo på fangststasjonen

Mor Elise Strømseng forteller at de tilbringer omtrent halve året sammen med far Tommy Sandal.

– Han har jo hatt et mål om å kunne leve av å være fangstmann. Og sånn det er nå, så går det fint, sier hun.

– Hvordan er det når pappa er så mye borte?

– Det er trist når han drar, for jeg har så lyst til å være med, svarer Anna Marie.

Neste gang hun skal ut til fangststasjonen er i vinter, i helgene og når skolen har ferie.

Etter hvert ønsker de å tilbringe et helt år sammen på fangststasjonen. Anna Marie har også en søster på ett og et halvt år, Åsne Solea. Det lengste de har vært på fangststasjonen sammen var i 2012 og 2013, da familien på da tre overvintret på Kapp Schollin.

– Det var trangt. Vinterstasjonen er 24 kvadratmeter og det var vanskelig å holde på døgnrytmen, særlig med Anna Marie som da var spedbarn, forteller Elise.

Sjansen for å møte på isbjørn er naturligvis større ved fangststasjonen enn hjemme i Longyearbyen. Det har Anna Marie sitt eget triks for å takle.

– Jeg går ut med to grytelokk og skriker, for å skremme den bort. Ellers skyter pappa med signalpistol, sier hun.

– Ikke bare for pengene

Når hun blir stor har Anna Marie allerede bestemt seg for hva hun vil jobbe med: fangst.

– Jeg vil jobbe som pappa. Det er veldig spennende og gøy, og man jobber ikke bare for pengene. Det er veldig koselig å være der, mener hun.

I Longyearbyen har familien syv hunder i byhundegården. Anna Marie er til god hjelp for moren, som er alene med de to barna store deler av året.

– Anna Marie har blitt så stor nå at hun ikke bare er med i hundegården, hun er også god hjelp, forteller Elise.

Eva Fuglei forteller at arbeidet Anna Marie gjør sammen med familien er veldig nyttig.
Eva Fuglei forteller at arbeidet Anna Marie gjør sammen med familien er veldig nyttig.

Viktig arbeid

Eva Fuglei ved Polarinstituttet forsker på polarrev og forteller at arbeidet Anna Marie gjør sammen med faren sin er viktig for forskningen.

– Jeg er mye ute i felt, men har ikke muligheten til å gjøre alt selv. Derfor er det viktig å ha gode feltarbeidere, og Tommy som er utdannet naturforvalter har mye god erfaring å bidra med, sier Eva.

– De gamle senderne som ikke fungerer lengre gir vi til Eva, for hun liker visst å se på dem, legger Anna Marie til.

Da forskerne så hvordan reven forflyttet seg trodde de først at den hadde blitt funnet død og tatt ombord i en båt som gikk til Grønland.

– Det var litt sånn «wow, helt til Grønland!» sier Eva.

– Men da vi så på iskartet forstod vi at den hadde gått over havisen.

Senderen som reven hadde på seg sluttet å virke i februar i år. Da var den på Ellesmere Island i Canada, nærmere bestemt på Fosheimhalvøya.

– Den kjente norske oppdageren og polfareren Otto Sverdrup utforsket halvøya under den andre Fram-ekspedisjonen i 1898-1902, og han døpte den etter ekspedisjonsmedlem Ivar Fosheim, som var fra Vestre Slidre i Valdres, i 1899. Det er som om reven skulle utforske dette «norske» stedet for oss, sier Eva og ler.

Powered by Labrador CMS