Kjære leser

DE SISTE DAGENE i året er snart omme. 2013 har vært et krevende år på mange måter. En større reduksjon i arbeidsstyrken enn den Store Norske har gjennomført, har det vært få av i landet dette året. Over 70 ansatte fikk i første halvår beskjed om at de kom til å bli uten jobb. For mange ble oppholdet på Svalbard kortvarig, andre har forlatt Svea etter å ha brukt en stor del av livet sitt i gruvegangene eller i staben. De siste skal etter planen avslutte arbeidsforholdet sitt ved årsskiftet. Vel 300 blir igjen etter det som må være et av de mest dramatiske grepene i nyere tid. Kanskje er det heller ikke slutt med dette, for styret krever at Store Norske skal drive i balanse, samtidig som Lunckefjell-gruva gjøres klar, og ledelsen leter med lys og lykter for å finne flere tiltak. Det er verdt å merke seg at administrerende direktør Per Andersson ikke avviser at det kan bli nødvendig med flere tøffe grep. Snarere sier han at det er «foreløpig ikke lagt opp til ytterligere bemanningsreduksjon». Muligheten holdes altså åpen.

FOR SVALBARDSAMFUNNET er dette et varsel om endringene som kommer. Store Norske vil fremdeles være en viktig grunnstein i lokalsamfunnet, og et premiss for aktiviteten på Svalbard, men samtidig er det et selskap med store endringer foran seg. Som hjørnestein er det bra at Store Norske tenker nye tanker og at selskapet velger å gjøre det i offentlighet. I forrige avis skrev vi at ekstra ledd i foredlings-kjeden for kullet i Lunckefjellet kan gi nye kunder og øke lønnsomheten. I denne utgaven skriver vi om et større forskningsprosjekt om bruk av jordvarme, geotermisk energi, på Svalbard. Også her har Store Norske en hovedrolle. For selskapet sitter på en unik kompetanse, og kunnskap om geotermisk energi kan også være en framtidig kapital.

REISELIVSNÆRINGEN BRETTER også opp ermene etter at meldingene begynte å komme om at de velger å kutte turen til Svalbard som følge av tungoljeforbudet. Årsaken er at det koster for mye i gangtid og at mesteparten av Svalbard i praksis vil være stengt for de oversjøiske cruiseskipene. Unntaket er Isfjorden. Dermed bruker reiselivet og næringsforeningen mye tid og krefter på å få dette til å bli Norges nordligste magnet. Det er en god strategi. Hvis kortene spilles riktig kan det gi enda bedre avkastning, for samtidig som attraksjonene og aktivitetene er samlet, bruker skipene lenger tid til kai i Longyearbyen. Det kan gi et løft også for de små reiselivsaktørene, butikker og for folk som jobber i byen. Forutsetningen er selvsagt at man er framoverlent. Framtidas Svalbard ser man også konturene av gjennom den gradvise oppbyggingen av Universitets- og forskningsmiljøet.
I tillegg bør Longyearbyen være så ubeskjeden at den tar en viktig rolle i historien om skipstrafikken og petroleumsnæringen, som søker stadig lenger nord i arktiske farvann. Den arktiske kompetansen er i stor grad her. Man må jobbe litt ekstra på vei opp og over kneika.