Store forandringer i fjæra på Svalbard

Som regel snakkes det i negative ordlag når fjordisen på Svalbard minker i utstrekning og tykkelse. Men, for det biologiske mangfoldet og produktiviteten i fjæra kan det være svært positivt.

Tråling: Her tråler førsteamanuensis Anna Vader etter plankton og mikroplast i overflaten – et nytt redskap som UNIS vil bruke regelmessig i sine planktonstudier fremover.
Tråling: Her tråler førsteamanuensis Anna Vader etter plankton og mikroplast i overflaten – et nytt redskap som UNIS vil bruke regelmessig i sine planktonstudier fremover.
Publisert

Faktaboks

  • Universitetssenteret på Svalbard (UNIS), i samarbeid med det Polske forskningsakademiet, Norsk Institutt for vannforskning og UiT Norges Arktiske Universitet har de siste fire årene dratt regelmessig til Øst-Svalbard for å kartlegge den biologiske tilstanden i kyststrøkene der.
  • Dette er del av et større internasjonalt prosjekt som UNIS leder: ACCES (De-icing of the Arctic Coasts: Critical or new opportunities for marine biodiversity and Ecosystem Services?)
  • Arbeidet vil fortsette videre i et nytt stort EU prosjekt: FACE-IT (The future of Arctic coastal ecosystems - Identifying transitions in fjord systems and adjacent coastal areas).
  • I dette EU prosjektet er UNIS og Norsk Polarinstitutt viktige samarbeidspartnere der fokuset er klimaforandringer i fjorder på Svalbard og Grønland.

Mer innstrømning av varmt Atlanterhavsvann, kombinert med mildere vintre har redusert isdekket i fjordene på Vest-Spitsbergen betraktelig. I årene 1973-2000 var Svalbard dekket av 12.000 km2 fjordis, eller mer korrekt fastis, som er betegnelsen for sjøis fastfrosset til land. I perioden 2014-2019 var arealet halvert. Hvis det blir bare fire grader varmere på vinteren vil fastisen mer eller mindre forsvinne fra Svalbard.

<strong class="nf-o-text--strong">Tanglopper: </strong>Ivrige forskere og studenter på jakt etter tanglopper - små rekelignede dyr - som lever under steiner og i bergsprekker i fjæra. Her fra Kvalvågen østpå hvor ingen tare klarer å etablere seg på grunn av langvarig isdekke og mye isskuring.
Tanglopper: Ivrige forskere og studenter på jakt etter tanglopper - små rekelignede dyr - som lever under steiner og i bergsprekker i fjæra. Her fra Kvalvågen østpå hvor ingen tare klarer å etablere seg på grunn av langvarig isdekke og mye isskuring.

Du finner ingen høye trær på Svalbard, men under vann vokser det frodige tareskoger! Når isen forsvinner gir det mulighet for tang og tare å vokse helt opp til overflaten, uten risiko for å bli skurt vekk av isen. Fravær av is gir også mer lys ned i vannet som igjen gjør det mulig for tareskogen å vokse dypere. Lange måleserier viser at utbredelsen av tare har femdoblet seg langs vestkysten av Svalbard de siste 20 årene. For fisk og andre dyr som bruker tareskogen som beite- og oppvekstområde er dette svært positivt. Tette tareskoger som er flere meter høye finnes nå fra overflaten og helt ned til 30 meters dybde langs Vest-Spitsbergen. Dette er i sterk kontrast til situasjonen på slutten av nitti-tallet. Da var fjæra langs Vest-Spitsbergen mer lik den blankskurte fjæra vi i dag har i de nordøstlige delene av Svalbard hvor sjøisen fortsatt er til stede store deler av året.

<strong class="nf-o-text--strong">Under vann: </strong>Kamera og annet utstyr gjøres klart før det skal senkes ned i vannet for å undersøke utbredelse av tare.
Under vann: Kamera og annet utstyr gjøres klart før det skal senkes ned i vannet for å undersøke utbredelse av tare.

Overvåkning av tang og tare

Det store spørsmålet er om det vil skje en lignende utvikling i de nordøstlige delene av Svalbard. For å svare på dette har UNIS i samarbeid med andre forskningsinstitusjoner (se faktaboks) startet arbeidet med å kartlegge utbredelse av tang og tare i Storfjorden og Hinlopen.

Dette er områder som er krevende å komme seg til. Men ved hjelp av studenttokt med forskningsbåten Helmer Hanssen, Kystvakten og den lille forskningsbåten Clione, samt utsending av studenter ombord på Hurtigrutens turistbåter har UNIS de siste årene likevel hatt tilgang til området. Forskerne har samlet inn data om utbredelsen av tang og tare, samt artsmangfold og produktivitet av plante- og dyreplankton her.

<strong class="nf-o-text--strong">Kartlegging:</strong> Ved hjelp av flyfoto med 1 km oppløsning over en strekning på 8.739 km har Norsk Polarinstitutt skissert en røff oversikt over ulike kyst typer på Svalbard (77 prosent av Svalbards kystlinje) Omtrent 30 prosent av kystlinjen består av berg og klippekyst hvor taren kan etablere seg helt opp i fjæresteinene hvis sjøisen uteblir.
Kartlegging: Ved hjelp av flyfoto med 1 km oppløsning over en strekning på 8.739 km har Norsk Polarinstitutt skissert en røff oversikt over ulike kyst typer på Svalbard (77 prosent av Svalbards kystlinje) Omtrent 30 prosent av kystlinjen består av berg og klippekyst hvor taren kan etablere seg helt opp i fjæresteinene hvis sjøisen uteblir.

I sommer dro fire forskere og to studenter med KV Barentshav til Sørporten i Hinlopen for første gang. Som de fleste andre båter er ikke KV Barentshav utstyrt med laboratorier eller vinsjer og kraner for marin prøvetakning. Likevel, ved hjelp av et veldig hjelpsomt mannskap, to medbrakte letthytter innredet som laboratorium (se bilder), samt tau og telleverk fikk vi samlet inn mange gode vitenskapelige prøver i år også.

Ved bruk av undervannskamera og akustikk så vi at i Storfjorden og Hinlopen må vi ned på 3 meters dybde for å finne like tett tareskog som vi finner vestpå. På grunnere vann var det bare noen små tarevekster i bergsprekker og under steiner hvor isen ikke kommer til. Det blir spennende å se utviklingen fremover når isen avtar ytterligere.

<strong class="nf-o-text--strong">Hornsund:</strong> Kontrastene er store i fjæresonen på Svalbard. Her fra Vest-Spitsbergen ytterst i Hornsund der tareskogen har etablert seg helt opp til overflaten. Østpå finner vi tett tareskog først på tre meters dyp på grunn av isskuring.
Hornsund: Kontrastene er store i fjæresonen på Svalbard. Her fra Vest-Spitsbergen ytterst i Hornsund der tareskogen har etablert seg helt opp til overflaten. Østpå finner vi tett tareskog først på tre meters dyp på grunn av isskuring.

De små, viktige organismene

UNIS overvåker også artssammensetningen av plante- og dyreplankton ved hjelp av DNA-undersøkelser. Dette er et viktig verktøy for å overvåke innvandring av nye arter; både mikroskopiske organismer og større dyr.

Disse små, svært viktige organismene påvirkes også av istykkelsen og -dekket. Mange bunnlevende dyr som krabber og skjell har larvestadier som lever fritt i vannet i sitt første leveår. Avhengig av art kan disse larvene drifte med havstrømmene i flere måneder før de slår seg ned på bunnen igjen. Vi finner stort sett de samme planktonartene rundt hele Svalbard, men i ulikt antall. De mest varmekjære artene er mest tallrike langs vestkysten, mens arktiske arter dominerer i de østlige og nordlige områdene.

<strong class="nf-o-text--strong">Mye liv:</strong> Her en fangst av dyreplankton i Storfjorden som hovedsakelig består av hoppekrepsen Calanus glacialis, også kalt ishavsåta. Denne er livsviktig for fisk og fugl da den består av mye fett og da spesielt de essensielle Omega-3 fettsyrene som også er så viktige for oss mennesker.
Mye liv: Her en fangst av dyreplankton i Storfjorden som hovedsakelig består av hoppekrepsen Calanus glacialis, også kalt ishavsåta. Denne er livsviktig for fisk og fugl da den består av mye fett og da spesielt de essensielle Omega-3 fettsyrene som også er så viktige for oss mennesker.

Det var ekstra spennende i år da vi i vannsøyla i Hinlopen fant store forekomster av små krepsdyr som vanligvis lever i sjøisen. Disse fanget vi med en liten finmasket håv som vi trålte fra lettbåten helt i overflaten (se bilde). De hadde nok mistet taket i isen som smeltet raskt mens vi var der. Disse krepsdyra har en årssyklus der de lever på bunnen i grunne farvann om sommeren når isen er borte, for så å feste seg til isen igjen når den fryser til vinteren. Om de kan overleve en hel vinter eller et helt år uten sjøis er usikkert.

I den tunge drivisen i Polhavet finner vi andre arter av krepsdyr som kan bli opptil 6 cm lange, og som er en viktig matkilde for fisk og sel. I Polhavet er det flere tusen meter til bunnen, og det er trolig at disse krepsdyra er avhengig av sommer-sjøisen, og ikke vil klare seg i et isfritt Arktis. Så et varmere klima vil resultere i mange vinnere, men dessverre også tap av unike arktiske arter.

<strong class="nf-o-text--strong">Kystvakta:</strong> Lettbåten ble brukt flittig for å samle inn prøver nær kysten i grunne farvann og Kystvakten var til stor hjelp under all prøvetakning.
Kystvakta: Lettbåten ble brukt flittig for å samle inn prøver nær kysten i grunne farvann og Kystvakten var til stor hjelp under all prøvetakning.

Interessert i mer informasjon? Ta en kikk her: Environmental status of Svalbard coastal waters: coastscapes and focal ecosystem components (SvalCoast) | Zenodo

Av:
Janne E. Søreide, professor UNIS
Anna Vader, førsteamanuensis UNIS
Malin Daase, forsker UiT Norges Arktiske Universitet, Tromsø
Josef Wiktor, seniorforsker Polske Forskningsakademiet, Gdansk

Powered by Labrador CMS