LESERINNLEGG | ESPEN K. ROTEVATN

Lokalstyrets vedtak kan ikke bli stående

«Den lokale debatten om denne forskriften har foregått som om det er lokalpolitikere som har innført den. Det er det ikke. Den kommer fra øverste hold, han Stat», skriver Espen K. Rotevatn (MDG).
Publisert Sist oppdatert

Det er mange på Svalbard som opp gjennom historien har bidratt til å normalisere samfunnet vårt. Mange har gått foran for å få tilgang til rettigheter og sedvaner som er helt selvfølgelige på fastlandet. Gruvearbeiderne har gått fra tomannsrom til familieboliger. Skolen har gått fra å være prestens hjemme-undervisning til en flott og mangfoldig skole. Vi har gått fra company town til folkestyre. Vi har opprettet videregående, kulturskole, SFO og fått innført barnetrygd. Svalbard bryggeri har påvirket myndighetene slik at alkoholregelverket ble harmonisert med fastlandet. Svalbard folkehøgskole har gjort det samme med folkehøyskoleloven. Til og med energiomstillingen i Longyearbyen og omstillingsarbeidet i Store Norske kan sees på som en normalisering av holdninger til energi, klima og miljø.

1. august i år trådte den nye forskriften om grunnskoleopplæring og videregående opplæring i kraft. I § 7 kan man lese om begrensningene i retten til spesialundervisning som er innført. Den lokale debatten om denne forskriften har foregått som om det er lokalpolitikere som har innført den. Det er det ikke. Den kommer fra øverste hold, han Stat. Dynamikken om at det er uenigheter mellom myndighetene og oss som bor her nord om hvordan Svalbard skal styres, kjenner vi godt til. Dagsaktuelle saker handler om ferdsel og valgbarhet til lokalstyret. Men det at Svalbard ikke er for alle, er ikke noe nytt. At noen med stahet, styrke, pågangsmot, litt hell og god hjelp har fått til gode ordninger i enkelttilfeller, endrer ikke på det faktum at vi ser lite til pensjonister, syke, eldre, arbeidsledige, flyktninger og handikappede - for å nevne noen grupper - her nord.

Dersom barneombudet og andre jurister har rett, kan vi med menneskerettighetene i hånd sørge for at barn på Svalbard skal ha rett til det samme som i sin fastlandskommune. Jeg er i hvert fall ikke imot ytterligere normalisering av samfunnet vårt. Skal vi kjempe for psykolog, logoped og fastlege? Gjerne for meg! Sykehjem, individuell plan og forsterket avdeling på Longyearbyen skole? Count me in!

Men det er ikke det denne saken handler om. Denne saken handler om forskriften som faktisk er innført. Lokalstyret har fått i oppgave å lage en overgangsordning, slik at hensynet til dem som allerede bodde her da forskriften ble vedtatt (altså alle oss), blir ivaretatt. Her har mange lokale politikere overbydd hverandre med ord om raushet og mangfold, og enden på visen ble en overgangsordning som skal vare i 10 år. Flertallet i lokalstyret gjorde et vedtak som trosset administrasjonens anbefaling, fagfolk, barnetalspersonen, lærerne og et mindretall bestående av MDG og to representanter fra Ap. Vedtaket er garantert gjort med de beste intensjoner, men det har flere høyst problematiske sider:

1. Diskriminering etter botid. Lokalstyret har gjort et vedtak som grovt vil diskriminere folk som kommer flyttende etter dette skoleåret. Dersom Per og Pål i 2024 får samme diagnose og påfølgende vedtak, vil Per, som kom hit som førsteklassing i 2022 ha rett på spesialundervisning i åtte år, mens Pål, som kom hit som andreklassing i 2023, ikke vil ha rett på noe som helst. Dette er ikke en konstruert situasjon, denne problematikken vil garantert oppstå. Prøv å forklare denne demokratisk vedtatte forskjellsbehandlingen til kommende Svalbardianere, for ikke å snakke om til åtteåringene.

2. Diskriminering etter alder. Mange barn har søsken, og en del søsken har de samme utfordringene. I vedtaket som lokalstyret har gjort, vil det dessverre også kunne oppstå forskjellsbehandling innad i familier. Dersom mine barn på henholdsvis fire og seks år får samme diagnose/vedtak inneværende skoleår, vil fireåringen kun ha rett til oppfølging til han er ferdig med barnehagen, mens seksåringen vil ha rett til oppfølging i ni år til.

3. Lærernes situasjon. Alle lærere og ledere på Longyearbyen skole har erfaring fra fastlandet. De vet hva et barn med spesielle behov kunne fått på fastlandet som de ikke får her - det vet ikke alltid foreldrene. Den manglende tilliten til lærernes, de tillitsvalgte og ledernes syn er en devaluering av lærerprofesjonen som ikke hører hjemme noe sted, aller minst i denne debatten. Mistenkeliggjøringen av dem som snakker om barnas beste har skremt flere fra å delta i det offentlige ordskiftet i denne saken. Det er synd.

Hva så med familier som har bodd her over svært lang tid, ja kanskje generasjoner? Skal de kastes på dør? Selvsagt ikke. Hensynet til denne gruppen var allerede ivaretatt i administrasjonens forslag til vedtak. Dessuten er det ingen som kan nekte noen å bli på eller flytte til Svalbard, uansett hvor begrenset tilbudet og hvor store behovene er. Men disse foreldrene må få korrekt informasjon om hvilket tilbud som faktisk finnes, og god veiledning til å ta gode valg for sine barn.

Mye er usikkert om hvor denne saken vil gå videre, men at lokalstyrets vedtak ikke kan bli stående, er jeg helt overbevist om.

Powered by Labrador CMS