Forslag til sikkerhetsforskrift - Jonathan Teuchert
– Guider vil kunne reise på tur med gjester, men neppe alene
Som tilføyelse til artikkelen om den nye
feltsikkerhetsforskriften forrige uke, ønsker jeg å rette oppmerksomheten mot
en annen gruppe som glemmes: Mange av guidene som jobber på Svalbard i
sesongen er ikke fastboende. Om forskriftsforslaget blir vedtatt, oppstår denne
absurde situasjonen: Guidene skal være sertifiserte, utdannede og kvalifiserte
til å ta med seg uerfarne folk på tur, men får neppe lov til å dra på
private turer.
Det sier seg selv at private turer er en betydelig kilde for erfaring og kunnskap for guidene. Det bedrer deres evne til å utføre jobben på en trygg og kompetent måte. Mange reiselivsoperatører i byen kjenner til de positive ringvirkningene mellom private turer og økt kompetanse på jobb, og tilbyr dermed sine ansatte muligheten til å låne jobbutstyr til privat bruk.
Disse urimelighetene i forskriftforslaget har ingenting å gjøre med feltsikkerhet. Hva som ligger til grunn ønsker jeg ikke å spekulere i, men det er vanskelig å se hvordan forslaget skal ha en positiv effekt til sikkerheten for sesongguider og tidligere fastboende på tur.
Kompetanse og trygg ferdsel er ikke en følge av registrering på skattelister. Heller ikke kursing og utdanning gjør folk fullt ut forberedte på virkeligheten. Når det virkelig gjelder, er den ingenting som slår god gammeldags erfaring. Det oppnås best gjennom egen praksis og utføring.
Da undertegnende kom til Svalbard for første gang i 2004, var mangelen på erfaring, kunnskap og trygghet påfallende. Likevel fikk jeg prøve meg, steg for steg, også gjennom kursing, men i all hovedsak gjennom å være ute i felt året rundt. Hadde det vært krav om dyre forsikringer og innviklede byråkratiske prosesser allerede for 20 år siden, ville livet mitt utspilt seg på en helt annen, sannsynligvis fattigere måte. Samfunnets økende besettelse med sikkerhet svikter å erkjenne at kunnskap, som er den største faktoren rundt trygg ferdsel og trygge avgjørelser, trenger en kilde, den faller ikke fra himmelen. Kunnskap er et direkte resultat av gjentatt og varig eksponering med risiko, inkludert en reel mulighet til å mislykkes. At statlige myndigheter på en så drastisk måte ønsker å ta fra folk muligheten til personlig utvikling i møte med naturen er bare trist. På sikt kan slikt forringe kompetansen i samfunnet generelt og ødelegge den norske friluftkulturen som står så sentralt i nasjonens mytologi. Men slike overveiinger er kanskje altfor filosofiske til å kunne tas i betraktning.
Uansett synet en har på risiko og personlig utvikling er det åpenbart at feltkompetansen blant de fleste tidligere fastboende og «sesongbeboere» er adskillig høyere en det mange «nyinnflyttere» stiller opp med. Etter min mening er det positivt at lovforslaget ikke ønsker å fastsette vilkårlige krav om botid for å skille mellom «erfarne» og «uerfarne» fastboende. Men sikkerhetsargumentet kan umulig dras frem for å tvinge sesongguider og tidligere fastboende inn i samme kategorien som tilreisende turister som mangler enhver erfaring med arktiske strøk. Dette er så innlysende at det grenser mot ressurssløseri å måtte trykke disse rådene på papir.
Selv har jeg ikke vokst opp på Svalbard, men jeg har brukt like mye tid på øyriket som i hjemlandet. Som utlending har jeg vært tvunget til å gi opp min fastboendestatus, i alle fall for en periode, for å skaffe den nødvendige «tilknytningen til en fastlandskommune» som myndighetene ønsker at jeg skal ha. Kanskje er jeg nødt til å bli fastboende igjen dersom jeg ønsker å fortsette mitt kjærlighetsforhold til øygruppen, men jeg håper inderlig at de lovgivende myndighetene vil innse at dagens forslag virker mot sin hensikt. Muligens er innføringen av en ny kategori med «tidligere fastboende» i lovteksten en gangbar løsning, men jeg frykter det vil være byråkratiske hinder for det.
For øvrig stiller jeg meg undrende til myndighetenes aversjon mot ordningen rundt Område 10. Så vidt jeg kunne har andelen av tilreisende som er ute på egenhånd vært liten sammenlignet med trafikken for øvrig de siste årene. I tillegg virker det som om de fleste tilreisende på privat tur faktisk er rimelig kompetente. Er det få, uheldige enkelthendelser som ødelegger for alle andre som ferdes ansvarsfullt, trygt og etter sine evner? Finnes det robuste data og statistikk som viser at tilreisende på privat tur utgjør et vesentlig press på redningskapasiteten og -budsjettet? For øvrig føler jeg medlidenhet for saksbehandlerne på Skjæringa, som etter all sannsynlighet vil møte en ny flod med søknader skulle forskriftsforslaget skulle gå gjennom. Allerede da våpenloven ble endret var overraskelsen over byråkratiets omfang stor. Dette her lukter som en reprise.
Jonathan Teuchert, som per dags dato ikke er fastboende, men jobber etter beste evne til å ivareta sikkerheten til tilreisende.
