– Her er jeg tatt imot

Det var domprost Stig Lægdene som foretok innsettelsen. En fullsatt Svalbard kirke tok godt i mot Siv Limstrand. I Svalbard kirkes 99 år lange historie er hun den første kvinnelige presten som er fast ansatt , men det har flere vært kvinnelige prester i kortere vikariater i kirken tidligere.

Hennes familie var også kommet for å være med på denne spesielle gudstjenesten.

I sin preken snakket hun blant annet om det å reise fra noe og komme til noe. Det er erfaringer som mange i Longyearbyen har.

– Her vet folk veldig mye om hva det vil si å forlate. Og veldig mye om hva det vil si å stå i fare for å miste kontakt med folk som betyr noe, nære, kjære, miste kontakt med røtter. Vi har alle forlatt. Vi har nok også mistet noe. Men vi har et håp om å finne noe annet, få noe annet?, sa hun.

Hun dro paralleller til disiplene som også forlot noe for å følge Jesus.

– Jeg er ikke det minste urolig for å ha forlatt, her er jeg tatt i mot. Og jeg har fått en plass ved bordet, er invitert inn i felleskapet, sa Limstrand.

Etter gudstjenesten var det kirkekaffe med feiring og taler.

Her er hele søndagspreken som Siv Limstrand holdt:

Preike 15. september 2019
Matteus 19, 27-30

Å forlate, å finne, å få?

Jeg har fått spørsmålet mange ganger i disse siste månedene – hvordan er det å skulle forlate det livet jeg har hatt, for å reise hit? Rykke opp. Si farvel til venner, naboer, kolleger, selge ungenes barndomsheim. Si opp avtaler. Si opp jobb. Og nå, nå som jeg har forlatt, og kommet hit – får jeg spørsmålet: hva savner du? Er det ikke litt vondt å forlate alt?

I disse spørsmåla så ligger den felles erfaringa alle som bor her har (med unntak for de få som er født her..) : alle har forlatt, alle har rykka opp, gjort et valg, fulgt en drøm, en innskytelse, en trang, en nød, indre eller ytre, et håp, eller blitt med på noen annens drøm, trang, håp. Om noe nytt. Kanskje en ny start. Et eventyr i en fase av livet. Få oppleve dette kontrastfylte annerledeslandet, heilt på grensen for hvor det er mulig å bo, kanskje til å med over grensen.

Så her veit folk veldig mye om hva det vil si å forlate. Og veldig mye om hva det vil si å stå i fare for å miste - kontakt med folk som betyr noe, nære, kjære, miste kontakt med røtter. Vi har alle forlatt. Vi har nok også alle mista noe. Men vi har et håp om å finne noe anna, få noe anna?

I den jobben jeg hadde i Trondheim, som gateprest i Kirkens Bymisjon og ansvarlig for Vår Frue – byens åpne omsorgskirke, møtte jeg heile tida folk som hadde forlatt, noen alt. Mange hadde ikke noe å miste, men alt å vinne på å søke nytt liv i Trondheim, Norge. Nytt livsgrunnlag. Drevet av håp og desperasjon. Men det viktigste i livet, de viktigste i livet, var kanskje igjen i en landsby i Romania, plassert hos pliktoppfyllende bestemødre - mens hjertet fikk sår av savn, revet opp hver gang det kommer ei melding ”når kommer du heim, mama”, ”har du fått deg jobb, papa”...

Eller de som levde liv der rusen hadde ødelagt, tvunget til brudd, tvunget til å forlate. Mista alt, forlatt alt, for å følge en trang, en tvang, et sug, sterkere enn båndet som går mellom hjertene. Og så likevel trøste seg med at båndet som går mellom hjertene er der. At sjøl om noen andre nå trøster barnet, så er bildet på mobilen et bilde på håp. Om at framtid fins. Om at det går an å forlate også det som ødelegger. En dag.

Så disse erfaringene av å forlate er tett på oss. Vi har dem. På forskjellig vis. Vi er prega av dem, skada av dem – kanskje av å ha blitt forlatt. Sitter med ubotelige sår etter at et barn, kjæreste, livsledsager er tatt i fra, gått i fra. Det er den andre sida. Og som jeg blei påmint da jeg vandra rundt på kirkegården i går, alle disse unge, så mye forlatthet. Risken ved livet, risken ved kjærlighet, er å miste.

Og jeg tror det setter oss i stand til å forstå noe av det Peter spør om – ut i fra vår egen erfaring. ”Hva med oss, vi har forlatt alt og fulgt deg. Hva skal vi få?”

Vi veit at i et oppbrudd ligger ei forventning om at noe skal bli annerledes. Vi veit at om vi snur ryggen til noe, så er det fordi det som ligger foran oss, er noe vi søker, lengter etter, trenger. For at livet skal bli heilere, sannere.

Vi veit ganske mye om hvem disiplene var. Hva de hadde forlatt, eller hva de ikke hadde å forlate. Men mange av dem levde i randsonen av samfunnet, var i skyggene, var født inni skyggene, eller plassert der i stammesamfunnets hierarki. Og hadde ei reell forventning til at et liv i Jesu følge skulle gi dem noe av den oppreisninga de trengte, gjøre dem synlige, verdige, få noe av den anerkjennelsen andre rundt dem hadde i kraft av å være den rette sorten.

De hadde ei forventning om at dette Jesus-fellesskapet de slutta seg til, blei dratt mot, faktisk skulle bety at de blei noen, skulle få noe som de ikke hadde hatt. Mange av de var leie av å sitte nederst ved bordet, eller knapt ved bordet. Og ved å bli del av denne Jesus-flokken, ved å følge denne mesteren, som sa at han skulle gjøre alle ting nye, så hadde de jo håp for sine egne liv. At det skulle bli nytt. Men også at rettferd skulle bli dem til del. Eller at de skulle få sin del.

Og det er her vi aner en undertone i Peters spørsmål, vi da, hva skal vi få, vi som har forlatt alt og fulgt deg. Vi må jo i alle fall få det som er rettferdig...

Men så er det denne vendinga igjen, denne finta fra Jesus: ”men mange som er de første skal bli de siste, og de siste skal bli de første...”
Skal det aldri bli enkelt? Skal det bare ikke ordne seg? Var det ikke vår tur nå, lurte de nok på.

Det er heile tida ei vending med Jesus. Ei finte. Men ikke for at vi skal bli finta ut. Men for at vi skal se en gang til. At jeg skal se en gang til. Jeg skal se utover. Jeg skal se innover. Vi skal se utover. Vi skal se innover. For å få øye på hva vi skal forlate, hva vi skal vende oss mot. Hva vi skal finne. Hvem vi skal finne. Hva vi skal gjenkjenne Jesus som, i menneskene rundt oss, i den verden vi lever i og som kaller på oss, kaller på vårt oppbrudd.

Men også for at vi skal bli funnet. Og bli funnet og gjenkjent og elska nettopp i vår forlatthet. Der vi ikke har mer å tape. Mer å miste.

Jesus kom som en fremmed, et barn, en flyktning. Hadde alle disse menneskelige erfaringene. Kjente alle redslene og gledene, avvisningene og de håpefulle møtene. Vår Gud har våre erfaringer. Vår Gud, Herren, som viser miskunn, rett og rettferd på jorden. Vår Gud, Herren, gjemmer seg ikke lenger i himlene – men bor blant oss. Har sitt hjem hos oss, lar seg finne – og sender oss til hverandre, som fremmede, som barn, som flyktninger. Også for at vi skal tas i mot.

I dette ligger vår tros store mysterium, at det største er i det minste, eller den minste, at blikket vårt tvinges ned og inn og ut og ikke opp – om vi skal se Gud.
Det utfordrer oss til ei Gudstru som faktisk kan si noe om vår verden, hva Gud vil med den, hva som er vår plass og vårt ansvar når det gjelder rett og rettferd på og for jorda. Som enkeltmennesker, som fellesskap.

Men utgangspunktet er dette, alltid, at vi er funnet i vår forlatthet. Vi er elsket. Ikke minst når vi sjøl eller andre forteller oss at vi ikke fortjener det. Vi er båret av en skaperdrøm vi bare aner glansen av, sjøl i disse omgivelsene hvor det er som skapelsespusten enda henger igjen. Det er evangeliet for meg.

Og derfor er jeg ikke det minste urolig for å ha forlatt, her er jeg tatt i mot. Og jeg har fått en plass ved bordet, er invitert inn i fellesskapet. Her kjenner jeg meg funnet. Av Gud og mennesker.

(Salmen vi skal synge nå, ber jeg om overbærenhet i forhold til - det er min absolutte favorittsalme, og den skal nok bli innsunget etter hvert. Så kom du da til sist, du var en fremmed. 364)