En heltmodig polarhund

Isen skurte langs skutesiden. En skjærende, nærmest knusende lyd som forplantet seg inn gjennom skroget til lugaren forut i piggen på den vesle fangstskuta «Polarulv» av Tromsø. Skuta hadde akkurat kommet klar av den tette drivisen få mil unna Hopens sørligste punkt.Tåkehavet hadde ligget som et tett slør over ishavet de siste timene, men endelig ble det sikt.

Det var 17. november 1970. Kulden preget nå den begynnende polarnatten. I det bleke måneskinnet blottla ishavsøya sin steile nakenhet som et forhistorisk uhyre. «Polarulv» var framme ved målet bare 17 nautiske mil fra sørspissen av øya.

Om bord hadde vi hatt et helvete av en overfart, med full storm over Barentshavet. Sjøene som fosset inn over dekket. Vi måtte hogge vekk is som tynget skuta på styrbord side for ikke å kantre. To reservetanker med noen tusen liter drivstoff var plassert nede i lasterommet, og begge hadde løsnet fra sine fester og truet med å slå seg gjennom kledning og spant. To mann måtte ned i lasterommet for å stemple dem av med grove stokker for å unngå katastrofen. En ovn var lekk nede i lugaren, og stanken av diesel var kvalmende. «Polarulv» ble kastet sideveis i kraftige dønninger, og det var nærmest umulig å holde seg fast i køyene. Den sure lukten av tømt mageinnhold og diesel, kunne mildt sagt skape dårlig stemning her nede.