Å vokse opp med Svalbardposten:
Ser på det de lagde til juleavisa for 25 år siden
For 25 år siden hadde de julediktene sine på trykk i Svalbardpostens julenummer. – Å hjelp, er vi så gamle, sier Emelie Våtvik når vi konfronterer henne med poesien hennes.
– Oi, se! Der er vi, utbryter Kristin Mork.
Gamle utgaver av Svalbardposten kan være rene gullgruven når det gjelder å finne historier fra Svalbard. Det oppdager de to damene som har bodd mesteparten av livene sine i Longyearbyen.
Emelie Våtvik og Kristin Mork har begge vokst opp på Svalbard, og bor her fortsatt. Begge to har hatt en periode som fastlandsboere. Da Kristin, som sistemann av de to, kom tilbake til Longyearbyen for noen år siden, var det som å gå rett inn i det gamle vennskapet med Emelie.
Da avisa tilfeldigvis kom over juledikt fra julenummeret i 1994, så vi to kjente navn. Når vi ringer dem og spør om de husker noe av dette, høres det ikke kjent ut med det første.
– Du må ringe Kristin også. Er det noen som husker ting her i denne byen, så er det henne, sier Emelie.
Men også Kristin må erkjenne at dette husker hun ikke på direkten.
– Men at jeg har det lengste diktet av alle der, overrasker meg jo ikke. På den tiden skrev jeg bestandig. Jeg skulle bli verdensberømt forfatter, sannsynligvis med det store gjennombruddet innen syvende klasse, forteller hun.
Hun mener også å huske at det var Arna Skagestad som var læreren deres på den tiden.
Høy mimrefaktor
OK, at de to jentene, nå voksne damer, ikke husker hva de gjorde før jula for 25 år siden, er fullt forståelig. Men når Svalbardposten møter dem, har vi tatt med hele avisens årgang fra 1994. Da drar de fort kjensel på mye mer. For to som hadde tilbrakt hele livet sitt i Longyearbyen er det mange de kjenner igjen på sidene.
De er enige om at diktene i avisa må ha vært en skoleoppgave av et eller annet slag. Tolv dikt har kommet med på trykk.
– Vi var tolv i klassen, så jeg tipper vi alle måtte levere inn noe, sier Emelie.
At Kristin har det lengste diktet, overrasker verken hun eller Emelie.
– I tillegg er det sikkert en dypere mening jeg har forsøkt å mane fram, kjenner jeg meg selv rett, sier Kristin.
«Der er han og han. Og hun. Men hvor er Bjørn Arild?» Ett av diktene er skrevet av anonym, og kan forklare det lille mysteriet de to sitter og funderer på.
Første skoledag
Men en gammel årgang med Svalbardposten må man jo lese mer enn bare juledikt fra. På side opp og side ned ser de kjente saker og folk.
– Husker du da vi kom med en død fugl - eller var det ei mus - til Svalbardpostens lokaler, Kristin? Jeg tror ikke det ble noen sak, men vi har jo vært mange ganger i avisa, sier Emelie.
Begge to husker godt at det var et bilde av dem i avisa den aller første skoledagen deres. Det stemmer, kan vi i Svalbardposten bekrefte. Etter å ha lett i arkivene, fant vi bilde av hele klassen deres den første skoledagen i 1991. Der ser vi flere av klassens elever er de samme som på siden med juledikt tre år senere.
– Nå er det vi to og en til som fortsatt bor her. Men vi ser jo at foreldrene til flere av dem fortsatt bor i byen, sier de to venninnene.
På mange måter er det godt å vite at noen har med seg byens historie i minnet sitt. Og er det noe man ikke husker lenger, er det altså bare å ta en kikk i Svalbardpostens rikholdige arkiver og årgangsbøker.
