Leserinnlegg:

En leteaksjon utenom det vanlige

Dette skjedde så langt tilbake som høsten 1954.

HISTORIE: Longyearbyen 1955.
Publisert

Det var søndag og en fin høstkveld. Det hadde vært kino på Huset, og folk hadde akkurat kommet ut da det kom et budskap fra Sysselmannen om leting etter en person som ikke hadde kommet til rette.

Det var den kjente svalbardfotografen Herta Grøndal som hadde tatt seg en tur til Hotellneset. Herta var langt på vei ut i svangerskapet, så folk på messa på Hotellneset var engstelig for henne og bød henne overnatting. Det takket hun nei til. Lagene som dro ut på leting var av forskjellig sammensetning.

Jeg var bare 16 år, men ble på lag med en som gikk under navnet storsmeden. Et navn han bar med rette. Vi skulle gå den såkalte Burmaveien mot Hotellneset. På den tiden var det ikke isbjørnen vi var mest redd for, men heller moskusen. Den hadde jeg truffet på noen dager tidligere og måtte gjøre vendereis da jeg var på ski innover Adventdalen.

Jeg skal her beskrive hva som skjedde med et lag som bestod av Helge Karoliussen, Eivind Sandvoll og Sigmund Bø.

GRUVEMANN: Helge Karoliussen.

Dette var tre gruvearbeidere i sin beste alder, rundt 20 år, og meget flinke skiløpere. De hadde rustet seg med hodelykter og et tungt batteri i beltet. Da de kom opp på Platåfjellet var det mye is fram på kantene. De brukte skistavene for å lenke seg sammen slik at den som lå fremst kunne se nedover hellingen.

Etter noe leting kom de på spor etter Herta helt oppe ved langbølgemasta. Kort tid etter var det en som signaliserte til de andre, Herta var funnet nede i hellingen. Nå var Herta ganske medtatt , så med god hjelp fikk de brakt henne til Sysselmannen, som fikk henne videre til sykehuset. Dette var den 3. oktober.

Dagen etter fødte Herta en jente som fikk navnet Eva. Eva er i dag fastboende på Svalbard og har full jobb med å katalogisere de tusener av bilder hennes foreldre tok. De var jo fotografer begge og med dette gjør Eva en fantastisk jobb. Når dette foregikk var det enda fullt belegg i Longyearbyen, men nå var tiden kommet at vinterkontrakten skulle skrives. Nå skulle siste båt gå, så valget ble å reise ned eller være her til neste vår.

MOR OG DATTER: Herta Grøndal med Eva.

De eldre med mer erfaring ga meg den trøst at når siste båt var gått ble vi som en familie, og det stemte nu meget bra.

At Herta havnet på fjellet tror jeg hadde sin årsak. Det ble jo en skikkelig polarnatt med de skyene og måneskinn, så kanskje Herta hadde sett et motiv hun gjerne ville ha med seg før hun gikk i barsel.

Dagen etter ble det sett bjørnespor oppe ved langbølgemasta, men når alt gikk så bra så skal man ikke tenke så mye på dette. Hvis noen har noe å tilføre denne historien tar jeg imot med takk.

Roald Westerbotn

Powered by Labrador CMS