Hørte rop om hjelp, og fikk barn løftet opp i hendene

Samboerparet sto i yttergangen i Vei 228-12 da skredet fra Sukkertoppen gikk tirsdag formiddag. De var på vei ut.

– Jeg hørte et smell, så et stort brak. Så så vi ei stor glipe i et hjørne på huset, sier Ingeborg Snekvik.

– Så sprang jeg på badet for å se ut, og jeg ble helt sjokkert over synet som møtte meg, sier Nils Lorentsen.

Snøskutere, sleder og vindskjermer lå hulter til bulter utenfor blokka. Naboens bil hadde også blitt flyttet på.

– Alt hadde ei unaturlig stilling, så vi skjønte at det hadde gått et kraftig snøskred, sier Lorentsen.

De to tok seg ut, og Ingeborg åpnet døra til naboen og ropte inn. Men hun fikk ikke svar, og antok at leiligheten var tom. Det kom snart rop om hjelp fra 228-10.

– Vi gikk inn der, og fikk straks to barn løftet opp i hendene våre. Bestemoren kom seg ikke ut fra stedet hun var på det tidspunktet, og vi ble bedt om å ta med ungene.

De to sier at det kjapt kom folk til stedet. Allerede før de selv hadde kommet seg ut, hørte de at det var folk på utsiden. Da de fikk ungene i armene, tok de veien ned mot Hilmar Rekstens vei hvor de ble møtt av det som var kommet til av hjelpemannskaper. Ungene hadde ikke sko på seg, og ble satt i bil med pledd over seg. Bestemoren til ungene kom seg etter hvert ut, og kom ned til ungene i følge med moren.

– Jeg er helt skjelven ennå, sier Ingeborg på pårørendesenteret som er opprettet på Rabalder.

– Hva tenker dere om å bo i Vei 228 etter dette siste skredet?

– Det skal vi ikke gjøre, sier Nils bestemt.