Kommentar:

Jobbet til siste slutt

Fram til Sysselmesteren kom for å hente Mark Sabbatini, jobbet han intens på biblioteket med neste nummer av Icepeople.

Siste reise: Mark Sabbatini forlot Longyearbyen i dag med retning Oslo og så videre til USA.
Siste reise: Mark Sabbatini forlot Longyearbyen i dag med retning Oslo og så videre til USA.
Publisert

Bare kongelige, statsråder og Mark Sabbatini får politieskorte til flyplassen i Longyearbyen. Nå var det ikke sånn at han ble eskortert i håndjern av uniformerte politimenn med maskinpistoler. Han fikk skyss av en mann i sivil fra Sysselmesteren uten noe stort oppstuss.

Da har han reist, mannen som alle kjenner i byen og som har satt sitt stempel her for alltid. Skaperen av Icepeople, den humørfylte måten han skriver på, han som kjenner byen bedre enn de fleste, han som du nøyaktig vet hvor du skal treffe, på Fruene eller på biblioteket, Mark Sabbatini eller bare Mark som alle sier er på vei til USA, og vi kjenner et vemod. Byen blir tømt for originaler, for folk som ikke er som oss alle andre, men som gjør at byen får farge.

Før jeg kom opp hit visste jeg hvem Mark Sabbatini var, og noe av det første jeg gjorde var å oppsøke han utenfor Fruene og presentere meg. Vi redaktører må holde sammen – det finnes bare to av dem i Longyearbyen. Siden har vi møttes med jevne mellomrom, har sittet på mitt kontor og diskutert journalistikk. Jeg har lest Marks tekster, og hans litt underfundige stil og snert har begeistret meg. Jeg har ledd og jeg har blitt klokere. De eneste som jeg lærer av er de med mer kunnskap og som er flinkere enn meg. For Mark har en egen stil som er verdt å bruke tid på. Nå blir det ikke noe julebord i den lokale redaktørforeningen, det rakk vi ikke.


Når de siste timene renner ut, er Mark utslitt og han er merket av sin dårlige helse. Likevel bruker han tiden på biblioteket til nesten å ferdigstille neste papirutgave av Icepeople. Den har Mark ikke tenkt å la forsvinne inn i evigheten. Med gode hjelpere i Longyearbyen vil det også komme utgaver på papir. Han skal fortsette å publisere saker på nett om Svalbard og om nordområdene fra sitt neste stoppested, Juneau. Sist gang han var i byen i Alaska var i 2013. Da for å pakke ned alt han eide for å bosette seg på Svalbard. Han skulle aldri vende tilbake til USA. Nå har den ideen blitt skutt i stykker av Sysselmesteren. Det er likevel vanskelig å klandre Sysselmesteren for denne utkastelsen. Reglene er klare, og måten Mark har levd på de siste årene har hele tiden vært på grensen til at han ikke har vært i stand til å klare seg selv.
<strong class="nf-o-text--strong">Jobber videre:</strong> Mark Sabbatini slik vi vanligvis har sett ham, bak Macen.
Jobber videre: Mark Sabbatini slik vi vanligvis har sett ham, bak Macen.

Elendig økonomi, tapte penger på katastrofen med det gamle sykehuset og etter hvert skrantende helse. Forrige gang Mark var av øya, var i november 2018. Da var det på grunn av brukket skulder og for å få helsehjelp på fastlandet. Dette har kostet dyrt, og nå trenger Mark helsehjelp for å komme seg på beina igjen. Han vil tilbake til Svalbard, det er noe i ham som sier at han må tilbake en gang. Når vet han ikke, men han er overbevist om at det skal skje. Først skal han få skikk på helsa og legge seg opp penger. Icepeople vil være oppdatert og fortsette å være en viktig kanal for journalistikk og informasjon på engelsk.


Mark føler ubehag med at han har blitt historien. Som journalist er det andre som forteller. Han skal fortelle historien til andre mennesker. Han kjenner til mye galskap på Svalbard og han har materiale til mer enn ei bok om denne verden. Han har ikke umiddelbare planer om å skrive bok, men han vil ikke skrive noen bok om seg selv, men han vil skrive om de andre og de sprø historiene han har opplevd i sine 13 år på Svalbard. En sann journalist.
<strong class="nf-o-text--strong">På biblioteket:</strong> Mark filmes av NRK mens han jobber med neste utgave av Icepeople.
På biblioteket: Mark filmes av NRK mens han jobber med neste utgave av Icepeople.

Så er det de siste skrittene mot inngangen på flyplassen. Nyklipt, som vanlig smilende, ikke bitter eller sint på noen. Tynne skjelvende ben støttet opp av krykkene. Slik vi har sett ham så lenge i Longyearbyen. Først går turen til Oslo, mer vet han ikke. Han blir møtt av folk fra den amerikanske ambassaden. Hvor han skal sove i natt vet han ikke noe om. Reisen tilbake til USA må han betale selv – ikke akkurat nå – for penger finnes ikke i lommene til Mark.

Det er lite melankoli å spore hos Mark der han sjekker inn på SK4491. At han nå må ut, har han vært klar over lenge. Men for Svalbard blir det et tomrom som blir vanskelig å fylle, og den lokale redaktørforeningen er også redusert med 50 prosent.

God tur, Mark.

Powered by Labrador CMS