Veterinær i Longyearbyen om isbjørnkritikken:

– Dette bør være et vendepunkt

Kristina Hope er veterinær på Svalbard Vet, og ble kontaktet i forbindelse med isbjørnbesøk i Longyearbyen 2. juledag. Ellers har ikke veterinærene ved klinikken hørt noe, heller ikke 30. januar.

Kristina Hope er veterinær i Longyearbyen. Hun ønsker et samarbeid med Sysselmannen og Norsk Polarinstitutt.
Kristina Hope er veterinær i Longyearbyen. Hun ønsker et samarbeid med Sysselmannen og Norsk Polarinstitutt.
Publisert

– 27. desember ble jeg ringt rundt klokken seks eller syv på morgenen av Sysselmannen, hvor de informerte om at det var en bjørn i byen som skulle flyttes. Jeg sa at jeg kunne bistå etter beste evne, og at jeg følte meg komfortabel med generell overvåking og anestesi, men ikke med å skyte den – fordi jeg har lite erfaring med våpen. Men den kompetansen vet jeg at både Sysselmannen og Norsk Polarinstitutt har, sier Hope.

Satt klare i timevis

Hun fikk deretter beskjed om at hun skulle gjøre seg klar og vente på videre instruks. Hope og assistenten klargjorde både piler og doserte opp medisin. Da klokken ble elleve tok hun selv kontakt med Sysselmannen, etter å ha ventet på videre instruks i flere timer. Da fikk de beskjed om å fortsatt avvente, men at det kanskje ikke ble immobilisering av bjørnen likevel.

– Ikke lenge etter leser vi på NRK at det ikke var nok isbjørnkompetanse i byen, så det ble besluttet at bjørnen ikke skulle flyttes likevel, forteller hun, og nesten små-ler av hele greia.

– Hva tenker du om det?

– Det burde vært informert til oss, som satt klare, først. Det er helt greit at man velger ikke å immobilisere, for det er fint for dyret å slippe å være i anestesi. Men det handler om respekt, de burde ha sagt fra til oss først, mener veterinæren.

Viktig kompetanse

På Svalbard Vet har de medikamentet som blir brukt til immobilisering, Zoletil forte vet, på lager. På klinikken klargjorde de derfor dart-gun med doser, og litt flere piler enn man vanligvis trenger i tilfelle bomskudd.

– I tillegg tar man med oksygen og temperaturmåler, for det er typisk at isbjørn blir hyperterme – veldig varme, under anestesi. Og så tar man med utstyr for å sjekke slimhinner, puls og sånne ting – ting man gjør på en vanlig dag på klinikken hvis man legger en hund i narkose, forklarer Hope.

– Jo mer utstyr jo bedre, men man kommer langt bare med kompetansen slik at man vet hva man skal se etter, legger hun til.

Burde kontaktet veterinær

Det var flere isbjørnhendelser rundt Longyearbyen i julen. Den første kanskje dramatiske hendelsen var på nyttårsaften, da Sysselmannen valgte å skyte en isbjørn i Hanaskogdalen etter å ha jaget den bort fra Adventdalen. Samme dag var det vaktbytte på Svalbard Vet, og Hope gikk av vakten sin. Men verken hun eller hennes kollega hørte noe fra Sysselmannen eller Norsk Polarinstitutt. De hørte likevel om at det var isbjørn i byen, og «var litt på vakt» i tilfelle noen skulle ringe.

– Jeg synes de burde ha kontaktet en veterinær. De har mye erfaring med isbjørn som ikke vi har, men vi har den generelle veterinærmedisinske kompetansen. Det er uansvarlig å skulle utføre en immobilisering uten den. Jeg sier ikke at vi som veterinærer skal gjøre det alene, men jeg tror at vi kan bistå på en god måte og at vi kan utfylle hverandre, sier hun.

– Er det forsvarlig å bedøve en isbjørn etter å ha jaget den i flere timer?

– Det kan jeg ikke svare ja på. Men det er klart at alle kan gjøre feil, også en veterinær. Men da hadde man i alle fall gjort det man kunne, og prøvd sitt beste – og da er det litt mer tilgivelig. Tenk å være livredd i to timer, sier hun.

Initierte til møte

Etter hendelsen 27. desember fikk hun beskjed fra Sysselmannen om at Svalbard Vet kom til å bli kalt inn til et møte i januar, hvor de skulle snakke om et samarbeid i forbindelse med isbjørnberedskap.

– Det tenkte jeg at var kjempefint, det er jo noe alle vi veterinærer vil være med på. Alle som jobber her har et grunnkurs i immobilisering, forteller hun.

Føler seg ubrukelig

Men møteinnkallelsen uteble. Det kom aldri noen mail, så i månedsskiftet januar/februar sendte Hope en mail hvor hun spurte om hvor det ble av møtet. Heller ikke da hørte hun noe.

– Jeg har purret en gang til etter det uten å få respons, forteller hun.

– Hvilke tanker får man da?

– Man føler seg gjerne litt ubrukelig. Nå skal ikke jeg sitte her og si at vi er eksperter på isbjørn, men jeg tror vi har en kompetanse som vil gagne alle parter. Vi er jo veterinærer av en grunn, og jeg synes man skal bruke kompetansen vår hvis den er tilgjengelig. Det er et samarbeid som ønskes sterkt fra vår side, og vi har vakt. Det er enkelt å få tak i oss og vi er klare til å rykke ut, sier hun.

Kunnskap bør deles

At saken nå tas tak i av Mattilsynet synes hun er bra. I fremtiden håper hun på et samarbeid mellom Sysselmannen, Norsk Polarinstitutt og veterinærene i byen. To isbjørner døde i løpet av en måned i Longyearbyen etter Sysselmannens og NPs inngripen, noe Hope håper i alle fall blir dratt nytte av.

– Jeg tror absolutt at de som jobber med dette gjør sitt beste. Det er viktig å få frem – jeg tror ikke at de slurver eller vil at dette skal skje. Men jeg tror den riktige utviklingen vil være at man i alle fall har riktig kompetanse på plass. Kunnskap blir bare bedre hvis den deles. At isbjørn må bøte med livet kan man i alle fall dra nytte av. Ikke la det gå forgjeves og fortsett som man har gjort. Dette kan og bør være et vendepunkt, sier Kristina Hope.

Powered by Labrador CMS