Vinneren av Artica og Svalbardpostens skrivekonkurranse:
Paradokset ved å bo på Svalbard
Jeg står i mørket og titter opp på himmelen. Jeg kan se flere stjernebilder. Lille bjørn, store bjørn, Kassiopeia, Orions belte, som jeg har lært av mamma. Dette er en flott natt å ha bjørnevakt på, oppe på Tellbreen, på Svalbard. Langt, langt borte hjemmefra. Når jeg titter opp på stjernehimmelen gjør det at jeg får litt mindre hjemlengsel. Alt annet var fremmed når jeg flyttet hit, men jeg kunne fortsatt se de samme stjernene. Det ser nesten ut som de flytter på seg, danser i takt med det grønne nordlyset. Det beveger seg elegant, men fortsatt lekent. Det er en grønn karakter, som i dette øyeblikk bestemmer seg for å utføre en dans og det eneste som kan stoppe kreativiteten i trinnene er dens egen fantasi.
Brått hører jeg en lyd. Jeg skrur på hodelykta og lyser 360 grader rundt, men kan ikke se noe, utenom landskapet. Jeg hører så at noen drar opp en glidelås og skjønner at det er noen av de andre som skal ut av teltet og på do. Jeg skrur av lykta for å spare på batteriet. Stjernehimmelen gjør at det er en klar og god sikt. Jeg titter utover og føler umiddelbart en ro ved å stå midt i et øde landskap og på mange måter være så tilstede i det elementære. Samtidig føler jeg også en uro, fordi Svalbard er preget av så mange kontraster. Årstider og klima, lys og mørke, hav og land, planter og dyr, fangst og kull, turisme og forskning, fastboende og tilreisende, industri og naturvern, lokalpolitikk og geopolitikk. Det står aldri stille.
Jeg kjenner et kaos bre seg i hodet ved å forholde seg til paradokset ved å bo her. For meg, som har vært klimaengasjert store deler av oppveksten, var det å ta valget om å flytte hit vanskelig. På en måte er det ekstremt nyttig, fordi man har tilgang til all forskning man måtte ønske på hva klimaendringer har å si for Arktis, på en annen måte er det helt absurd fordi det ikke er bærekraftig å bo i Longyearbyen i det hele tatt. Dette har jeg tenkt mye på, fordi paradokset beskriver godt hvor vanskelig det er å navigere i feltet av råd og forskning og forholde seg til alvoret på samme tid. For meg har det vært viktig å ta et bevisst valg i forhold til det. Tanken på dette bringer meg ut av hodet og tilbake til virkeligheten.
Campen vår denne dagen er lokalisert på Tellbreen. Jeg funderer på hvor gammel isen under meg er? Isbreer blir dannet på grunn av opphopning av snø og is over tid og er i stadig bevegelse. Tellbreen er rundt 3 kilometer lang og selv om den virker stor og bratt når man går på den med ski og pulk, har den vært større før. Dette er tilfelle med mange av breene på Svalbard. De blir mindre og flere av isgrottene er døende. Hvor fascinerende er det ikke at vannet fra isen som smelter på overflaten ikke finner veier gjennom sprekker, fordi isen er for kald. I stedet renner den på overflaten, så det lages en kanal som smelter dypere og dypere inn i isen år etter år, bygger seg opp. Til slutt lukker toppen seg og det dannes en grotte. Det er trist å tenke på at grotta på Tellbreen er en av de døende. På grunn av lave temperaturer og lite nedbør blir det ikke de 10 meterne med snø over grotta som gjør at det kan dannes nye islag.
Når isbreene smelter og isgrottene dør mister vi historie som har bygd seg opp over mange, mange år. Lagene er som årringene i et tre og er isbreens historiebok. Noen lag har mange luftbobler, noen er glassklare, mens andre er fylt med steiner og forteller om år med skred. I isgrottene ser man tydelig sidene i historieboka. I isgrottene er det varmt, men her ute er det kaldt.
Jeg kjenner at jeg fryser på fingrene. Jeg beveger armene litt, danser i takt med nordlyset og putter dem i lomma. Det knitrer i plast og jeg merker at en brødpose detter ut. Jeg plukker den raskt opp så den ikke blir tatt av vinden. Det bringer meg tilbake til Nordstjernen. I høst plukket 140 folkehøgskolehender til sammen 4,8 tonn søppel fordelt utover 9,5 kilometer strandlinje lenger nord på Spitsbergen. Dette er en av de største opplevelsene i livet mitt. Vi dro opp fiskenett på fiskenett, både med og uten døde dyr. Samtidig sto isbjørnvaktene med rifle på ryggen, midt i isbjørnens rike, men også polarrevens, hvalrossens, svalbard- rein og rypa sitt hjem. Hvordan kan noe så mektig og stort samtidig være så skjørt at det kan bli dekket av søppel på den måten?
Jeg er så glad for å være her men og frustrert på samme tid, så mange motstridende følelser. Øynene fylles av tårer som renner ned og fryser på kinnet. Jeg kjenner det blir kaldt og må varme det opp igjen med fingrene. Det krever så mye å holde seg varm, nå når kulda og vinden har tittet frem, fra bak fjellene. Inne i byen holder vi oss varme i de isolerte byggene. Siden 1983 har kullkraftverket gitt varme og lys til Longyearbyen, men 19. oktober ble forbrenningsovnene skrudd av, den siste kullgruven ble lagt ned og nå får de 2.600 innbyggerne varme fra diesel.
Samtidig har den norske stat har gitt grønt lys for gruvedrift og mineralutvinning på havbunnen i området Jan Mayen og opp mot Svalbard, som et av fem land i verden. Her går Norge mot «grumsete fravann», skriver FN. Vi vet at 36 prosent av livet i havet har blitt borte siden 1970. Miljødirektoratet sier det er altfor lite kunnskap om hvordan man skal drive denne virksomheten på forsvarlig måte, mens Oljedirektoratet sier det er enorme mineralressurser på norsk sokkel. Der har vi det igjen, kontraster og ikke minst interesser.
Interesser er hele grunnen til at jeg kan oppholde meg på Svalbard, på den måten jeg gjør. Den norske stat vil ha større tilstedeværelse av norsk ungdom på Svalbard og derfor er det folkehøyskole her. Svalbard vil alltid være presset på grunn av sin lokasjon, og samtidig som man driver geopolitikk i et endret klima, lever man også helt normale liv inne i Longyearbyen. Alt er preget av valg, og til syvende og sist er vi ganske enkle vesener. Allikevel føles all kunnskapen, mulighetene, valgene og samfunnet som et spindelvev, bortsett fra at jeg er ikke edderkoppen, som styrer det. Jeg er en flue som kan velge å ikke fly inn i kaoset eller forholde meg rasjonell.
Jeg trykker på pauseknappen. Fokuserer på luften. Puster inn. Puster ut. Titter opp på stjernene. Svalbard er så øde, så tett på villmarken, og med en gang man kommer bort fra alle impulsene har man tid til å kjenne etter. Jeg ser noen komme mot meg i en stor boblejakke. Jeg kjenner en ro i sjela. Bjørnevakten er ferdig, jeg kan gå å legge meg i den varme soveposen nå.