Overoppheting i Longyearbyen?

Min oppgave i løpet av et to år langt forskningsprosjekt støttet av EU, er å dokumentere og interpretere overoppheting i Longyearbyen, med andre ord, akselererende forandring som angår miljø, økonomi og samfunn. Hvis noen lurer på hva en sosialantropolog driver med, er kanskje det korteste svaret at en sosialantropolog stiller dumme spørsmål til kloke folk.

Jeg flyttet til Longyearbyen med min mann og våre tre sønner i februar 2019. Hele familiens opphold har både fordeler og ulemper for min forskning. Det som er kritisk for at prosjektet kan lykkes er å skjønne konteksten og hvis mulig smelte sammen med det lokale miljøet. Jeg bruker klassiske antropologiske metoder, nemlig observasjon (både deltakende og ikke-deltakende) og dybdeintervju. Det vil si at jeg blir med på ting, noen ganger kun som en observant, andre ganger på en mer aktiv måte, og at jeg snakker med mennesker – og fort har jeg innsett at de fire språkene som jeg behersket ikke var nok for å forske i Longyearbyen.

Denne teksten er den første (bortsett fra e-poster) som jeg skriver på norsk, med håp om at mitt begrensede ordforråd vil gjøre kronikken leselig, men ikke overfladisk. Det er nettopp svært viktig at min analyse går både i dybde og samtidig er bred nok for å være troverdig. I løpet av de 12 månedene på øya har jeg audioregistrert mine samtaler med over 200 mennesker som jeg liker å kalle verken for informanter eller forskningobjekter. Med hjelp av statistikken fra SSB prøver jeg å nå innbyggere som kan karakteriseres på så mange ulike måter som mulig: medvirkende faktorer er nasjonalitet, alder, kjønn, yrke/arbeidsgiver, lengde av opphold på Svalbard, språkkompetanse eller husholdstilstand.

Vi snakker om motivasjon, minner, forventninger, observasjoner, refleksjoner; alt dette i sammenheng med konkrete livshistorier som alle sammen eier og bestemmer seg for å dele med meg. Å bo her med familien hjelper meg å nærme meg det lille og vennlige universet som jeg rakskt har blitt veldig glad i. Men den roen som jeg har funnet i mitt privatliv i Longyearbyen står i sterk kontrast til forandringene som påvirker byens innbyggere og som de kanskje i liten grad kan påvirke selv.

Hvis jeg bare skulle beskrive hva slags forandring folk legger merke til, hadde jeg sikkert ikke brukt to år på det. Endringer i naturen, den økonomiske omstillingen og den økende sosiale diversiteten er noe som nesten alle er klare over, og jo lengre man har bodd her, jo tydligere blir det.

Det som varierer mye er den enkeltes tolkning av disse endringene, deres oppfatning og dermed også konklusjoner man trekker; et kanskje litt irriterende spørsmål som jeg ofte stiller er: „Og hva betyr alt dette for ditt individuelt liv?“

Forandring i seg selv er ikke noe negativt; tilpasning og innovasjon er menneskehetens viktige drivkraften. Men det er mange dilemmaer, mange paradokser som Longyearbyen sitter fast i – miljømessig, næringsmessig og samfunnsmessig. Thomas Hylland Eriksen bruker begrepet „double bind“ – noe som den norske Wikipedia forklarer som “beskjeder på to logiske nivåer der det ene nivået motstrider det andre“.

La oss begynne med miljøet der ting er blitt vanskeligere å forutsi. Det er en heller liten gruppe av mennesker som sier at de kommer „herifra“ og at de „ikke har et annet hjem enn Svalbard“. Deres minner om værmønster og forhold i naturen sammenlignet med det som de opplever i dag viser at noe er blitt annerledes og at det ikke er lett å si lenger hva normen er. Man kan stole på sånne utsagn, særlig hvis de bekrefter hverandre. Jeg har snakket med mer enn 20 stykker som har bodd her i over 20 år, flere av dem mye lengre enn det. Men i gruppen av „Svalbardveteraner“ og også blant folk med mindre Svalbarderfaring er forståelse av endringene ulike.

Forhold til debatten om klimaendring er mangfoldig, uansett alder eller utdanning. Data som jeg samler kvalitativt viser heller at våre komplekse og subjektive mikro-verdener, premisser vi tror på og verdier vi setter pris på, er det som er avgjørende. Kanskje kan man generalisere to uttalelser: 1) ingen er for forurensning og 2) hvis miljøbevisstheten hadde prioritet, måtte vi alle „pakke og dra“. Longyearbyens dilemma er vanskelig å benekte.

Noen lever i en viss kognitiv dissonans på grunn av det („det er ikke miljøvennlig å bo i Longyearbyen, men jeg er jo her likevel“ eller „livet i Longyearbyen, det er ren egoisme“), for andre er dette dilemmaet personlig irrelevant, mens andre igjen ikke klarer å forholde seg til problemet i det hele tatt. Og grunnen til det er at man prioriterer bekymringer som er nærmere hverdagen sin; evakueringene på grunn av skredfare eller klimastreiker kan noen ganger være den eneste koblingen til spørsmålet om klima. Jeg tror at nøkkelen til oppfatningen av miljøet som endrer seg i og rundt Longyearbyen har noe å gjøre med skalaer av våre verdensbilder; men andre ord, i hvilken grad forstår vi det som skjer globalt som en iboende del av vårt liv og betydningen av det.

Forandring av miljøet er vanligvis synlig på skala av flere tiår, selv om mange av mine samtalepartnere snakker om påfallende rask forandring kun i løpet av et par år. (Det er alltid spennende for meg å prate med geologer som svarer på mitt spørsmål om forandring med et annet spørsmål: „Tja, og hvor mange millioner av år er det nå snakk om?“ En viktig påminnelse om hvor kortvarig vår eksistens på jorda er.)

Den økonomiske omstillingen er like lett å dokumentere og like vanskelig å evaluere. Det ligger nettop et parallelt dilemma i overgangen fra kulldrift til turisme og forskning. På det økonomiske nivået dominerer storpolitikken og globaliseringen, og utviklingen i Longyearbyen er et kjempeinteressant eksempel på hvor sammenflettet lokale og globale faktorer kan være og hvor (lite) forutsigelig påvirkninger er – her er den aktuelle corona-krisen en viktig påminnelse om hvor lite kontroll vi har. I min bok som skal være hovedresultatet av prosjektet og vil mest sannsynligvis hete Melttown: Overheating in the High Arctic (skal utgis i 2022), vil kapittelet som vil handle om akkurat dette ha tittelen „Big powers and little people“.

Krefter og interesser som styrer kobler denne lille byen i Arktis til den store verden som forandrer seg like raskt, og det er skala igjen som gjør forskjell; det fins helt tydelig en konflikt mellom aktører som er knyttet til lokale verdier og de som ikke er det, og i tillegg en „double bind“ i Svalbardpolitikken der norsk tilstedeværelse skal kombineres med turisme og forskning som begge to prinsipielt er internasjonale arenaer. Og helt i grunnen igjen, hvis man graver dypt nok, dukker et fundamentalt dilemma opp: nysgjerriget og lyst til å ta utfordringen motiverer både de som flytter til Longyearbyen for å bli en stund, gjester (et ord som kanskje har andre konnotasjoner enn ordet „turist“) og forskere.

Mange av oss kommer hit – og jeg er ikke noe unntak her – fordi vi leter etter noe. Og sånn har det alltid vært på Svalbard, med ekspedisjoner, hvalfangst, selfangst, landbasert fangst, kulldrift og til slutt også turisme og forskning. Vi tar noe ut av stedet. Men vi kan også gi noe tilbake? „Hvem konsumerer og hvem bidrar?“ Et økonomisk spørsmål med en filosofisk betydning.

Det skal ikke overraske noen nå at også den akselererende utviklingen i samfunnet er udiskutabel. Ekstremt inøynefallende for mennesker med lang erfaring på Svalbard, men ganske merkelig også for de som er relativt nye på øya. Et samfunn som alltid har vært syntetisk („et ikke-reelt sted“, som en av mine samtalepartnere kaller det) og hvor gjennomtrekk og ulikhet alltid har vært et tema er i det siste blitt „mer som på fastlandet“, på godt og vondt.

Det internasjonale miljøet kan være attraktivt og berikende, nye mennesker tar ferske ideer med seg hit opp og anonymiteten knyttet til turnover kan også ha positive sider. Men med konstant nye folk, er kontinuiteten vanskeligere å ivareta. Bare en liten illustrasjon: en tabell med tall fra slutten av sommeren 2019, høst 2019 versus i dag:

Se tabell.

I en betydelig mengde av mine intervjuer, særlig med folk med lang botid, er sosialkapitalen beskrevet som nedfallende; vi kjenner hverandre mindre og uformell sosialkontroll (man oppfører seg bra fordi samfunnet er lite og personlig ansvar tungt) byttes med formell sosialkontroll (offisielle regler og lovverk).

I tillegg merker man at ulikheten blant befolkningen har økt i en såpass stor grad at jeg tror det riktige begrepet for å beskrive prosessen er segregering. Byen er delt i subkulturer / bobler / stammer (som den var før også, men mangfold og avstand har økt). Fra storpolitikkens perspektiv, Longyerabyen består av de privilegerte, de tolererte og de usynlige. Men vanlige folk i Longyearbyen sliter med sånne omstendigheter. En av de viktige norske stemmer som høres i min analyse kalte byen „unorsk“ på grunn av dette – i den internasjonale konteksten representerer Norge verdier som i Longyearbyen benektes. En annen stemme, denne gangen fra det internasjonale miljøet, brukte et meget interessant begrep, nemlig „the culture of denial“. Ting skjer som vi alle er bevisst om, men – på grunn av forskjellige motivasjoner – „business as usual“ går videre. Jeg ser to grupper som er de mest sårbare i denne sammenhengen.

Den første er barn som ikke har valgt til å flytte til Svalbard og deres liv er svært påvirket av konsekvensene i en verden som endrer seg fort. Og her er det snakk om både sosiale, økonomiske, men også økologiske konsekvenser. Den andre gruppen er mennesker som er sterkt motivert til å bli en del av lokalsamfunnet og bidra i felleskapet, men er utestengt på grunn av språkbarrieren. Det betyr ikke at alle ikke-norske faller automatisk i dette befolkningssegment; det som er avgjørende her er vilje til å bli integrert, lyst til å bli boende lenge eller planer om å flytte til Fastlandsnorge. Språk, det viktigste verktøy for en sosialantropolog forresten, er basis for kommunikasjon, og uten kommunikasjon er det umulig å bygge opp et mer stabilt lokalsamfunn.

Miljø som er mindre forutsigbart og mer sårbart, økonomi der globale, nasjonale og lokale interesser krasjer, og samfunn som er mindre stabil – disse endringene er ikke noe typisk kun for Longyearbyen i dag. Tvert imot, overoppheting skjer på mange steder samtidig. Men hva slags lokal repons gir vi? Hvordan kan vi ivareta det som er kollektivt verdifullt? Hva slags liv vil vi leve? Det fins sterke individer som stiller spennende spørsmål og det er viktig å samle sine fortellinger med nitid nøyaktighet. Jeg har ett år til på meg for å forske sammen med alle sjenerøse mennesker i Longyearbyen som deler sine historier med meg.

Zdenka Sokolickova
Universitetet i Hradec Kralove / Universitetet i Oslo / Svalbard Social Science Initiative

PS: Det kan godt hende at hele verden de siste ukene er på vei fra overoppheting til avkjøling. Hvis du har lyst til å dele dine tanker om den nye situasjonen her i byen, er det bare å sende meg en e-post (zdenka.sokolickova@sai.uio.no) eller ringe meg (90405686). Vi får håpe at vi kan møtes en dag igjen for et intervju.