Hvorfor sier vi at Svalbard ikke har råd til de superrike?

For påskeferien sendte Mark Zuckerberg to yachter fra Azorene til Svalbard. Uansett om han var på båten eller ikke: Med vår protest på onsdag, den 30. april ønsket vi å sette et tydelig eksempel for tech bros som Zuckerberg som viser interesse for Svalbard: Det går ikke an å komme til klimaendringenes episenter med to yachter og en forretningsstrategi som er plattform for demokratitruende desinformasjon uten å møte skikkelig kritikk.

Siden vi protesterte kvelden før den internasjonale arbeiderdagen, var det viktig å påpeke de udemokratiske trekkene ved milliardærene, som virker å ha en forretningsstrategi som nesten naturlig inkluderer utnyttelse av arbeidere, miljø og skatteunngåelse. I den forbindelse er det viktig å nevne at forskjellen mellom en gjennomsnittlig arbeiderlønn og en gjennomsnittlig overklasselønn er nærmest marginal, sammenlignet med forskjellen mellom å være overklasse og å være milliardær. Hvis du tjente 10 000 $ om dagen, noe som tilsvarer 3,65 millioner $ i året, måtte du ha begynt å gjøre det for 53 000 år siden for å matche Zuckerbergs nåværende formue.

Noen her er redde for at broligarkene skal kaste sine øyne på Svalbard etter at Zuckerberg har vært her. Derfor må vi vise at vi er kritiske og ikke likegyldige til de superrike som støtter Trump når han avvikler den regelbaserte geopolitiske ordenen. Når vi i Longyearbyen går sammen om å posisjonere oss, kan vi kanskje avverge flere mulige amerikanske interesser i øya.

Sammenhengen mellom kampen mot klimakrisen, kampen for arbeidernes rettigheter og kampen mot kolonialistiske og imperialistiske strukturer har aldri vært tydeligere enn den er nå.

Nå følger talen som jeg holdt under demonstrasjonen:

Hvorfor sier vi at Svalbard ikke har råd til de superrike?

Svalbard er det stedet på kloden som varmes opp raskest, og mye av det Mark eller vennene hans så på turen blir forgjengelig. Men naturen i sin helhet bør ikke være noe som går ut på dato. Zuckerberg bærer et større ansvar for det enn folk flest:

Launchpad slipper ut 40 tonn CO₂ i timen. 40 tonn CO₂ er en mengde som en gjennomsnittsnordmann trenger omtrent fire år på. Summert for hele turen fra Azorene til Nord-Norge for heliskiing, til Svalbard og tilbake, tilsvarer det utslippene til 1400 nordmenn per år. Dette fører til smelting av 3 hektar med sommerhavis. Disse går bare tapt for Marks behov for representasjon, noe som går hardt utover isbjørnene som de kom hit for å se. Og dette var bare Launchpad. Det finnes også Wingman. En studie av Oxfam har vist at livsstilen til de superrike på 90 minutter slipper ut like mye CO₂ som et gjennomsnittsmenneske i løpet av sitt liv.

Det er derfor Svalbard ikke har råd til de superrike. Og det er derfor det ikke gir mening å kun konsentrere seg om å fikse sitt eget karbonavtrykk, mens det finnes uregulerte Zuckerberg'er der ute. Vi er desperat nødt til å finne et svar på spørsmålet om hvor mye ressurser et individ kan gjøre krav på for seg selv så lenge det finnes planetariske grenser.

Og så er en annen stor faktor som direkte skader Svalbard: Desinformasjonen som Zuckerberg sine produkter tolererer: Desinformasjon er den største globale risikoen på kort sikt, ifølge en rapport fra World Economic Forum. Klima-desinformasjon er faktisk den største andelen av alt desinformasjonsinnhold i EU, og toppet til og med Russland/Ukraina-desinformasjon i 2023. Metas beslutning om å droppe faktasjekken i USA og den algoritmiske undertrykkelsen av vitenskapelig innhold hindrer effektive klimatiltak, noe som ikke bare er en trussel mot kryosfæren. Metas endring i retningslinjene for å ikke lenger fjerne det meste av hatytringer gjør metaproduktene til et stadig mer fiendtlig offentlig rom.

Nettverkene våre kan være en stor trussel, men de er også løsningen på de største utfordringene som ligger foran oss. Samarbeid og empati ligger ved essensen av det menneskelige. Bare når vi samarbeider, kan vi danne en bevegelse, som deretter kan bli til en ny kultur. Vi trenger desperat å forlate ukulturen preget av at vi isolerer oss i ekkokamre som bare fører oss dypere og dypere inn i krisetilstanden. Vi må etablere reelle bånd. Til våre medmennesker og til verden.

Det faktum at vi står her sammen i dag, gjør en forskjell. Fordi vi viser at vi ikke er likegyldige overfor verden og de menneskene som ønsker å gjøre vår fremtid miserabel bare for å tilfredsstille sin ryggesløse grådighet og sin formastelige agenda.

Av alle de verdenene som ville vært mulig å skape med disse milliardene, valgte teknologibrødrene å skape denne. I dag har Trump vært ved makten i 100 dager. Disse 100 dagene har ført til et USA i forfall på vei mot oligarki, en avvikling av regelbasert US geopolitikk og mange katastrofale miljøbeslutninger for USA. Men i USA er det nå et større gap mellom fattig og rik enn før den franske revolusjonen. Når historien tilspisset seg, ble det ofte rom for å skape noe helt nytt.

Kanskje kan denne yachten forstås som den arkaiske verdens siste fremstøt. Menneskets gamle trang til å plyndre og til å være pioner for så igjen å plyndre den nye oppdagelsen. Alltid på vei til nytt land for å undertvinge seg. Hvis Jorden ikke er nok, er Mars neste destinasjon i denne rotløse tankegangen.

Det finnes planeter der det regner diamanter, men vi kjenner bare én planet med trær og isbjørner. Det har alltid også eksistert kulturer som har forstått seg selv som forankret i harmoni med naturen. Disse må være vårt forbilde hvis vi ønsker å fortsette å leve på planeten Jorden med verdighet.

Bruno Latour sa: Tilhørigheten til verden kan ikke kureres. Men du kan helbrede deg selv fra troen på at du ikke hører til, at det som skjer med verden, ikke angår deg, hvis du gjør en innsats.

Å gjøre denne innsatsen er en håpefull, verdensbejaende handling. Håp kommer fra å føle, fra å lytte, fra å knytte bånd til verden. Håp kommer av å stille opp for verden. Det kan ikke leveres for deg. Ekte håp er ikke et løfte fra verden til deg. Det er et løfte fra deg til verden. Ekte håp er aktiv praksis. Du må skape det. Ekte håp er aldri billig å få.

Ekte håp må næres av mot. Det krever mer mot å heve stemmen enn før, men vi har egentlig ikke noe valg. Å gi opp er en luksus for de aller mest privilegerte. Vi lever ikke i Elons eller Marks science fiction. Vi kan ikke ty til Mars. Vi må kjempe for vår overlevelse på jorden. Og det trengs mer enn noen gang. Det er på tide å vise motstand.

ENGLISH VERSION

For the Easter holidays, Mark Zuckerberg sent two yachts from the Azores to Svalbard. No matter whether he was on the yacht or not: With our protest on Wednesday, the 30th of April, we wanted to set a clear precedence for tech bros like Zuckerberg who show interest in Svalbard: It is not possible to come to the epicentre of climate change with two yachts and a business strategy that hosts democracy-threatening disinformation without meeting proper criticism.

As we protested on the evening before the international worker's day, it was important to point out the undemocratic features of billionaires, whose business strategies seem to almost naturally include the exploitation of workers, of the environment and tax dodging. In this respect, it is important to mention that the difference between an average worker’s salary and an average upper-class income is almost marginal, when compared to the difference between being upper-class and being a billionaire. If you earned 10,000 $ per day, which is 3.65 million $ a year, you would have needed to start doing so 53,000 years ago to match Zuckerberg's current wealth.

Some people here are afraid that the broligarchs will cast their eyes on Svalbard after Zuckerberg has been here. That's why we need to show that we're critical and not indifferent to the superrich who support Trump as he dismantles the rule-based geopolitical order. When we in Longyearbyen join forces to position ourselves, we may be able to avert more possible US interest in Svalbard.

The connection between the fight against the climate crisis, the fight for worker's rights and the fight against colonialist and imperialistic structures has never been clearer than it is now.

In the following, you can read the speech that I held during the course of the demonstration:

Why do we say that Svalbard cannot afford the superrich?

Svalbard is the fastest warming place on earth, and a lot of what Mark or his friends saw during their trip becomes ephemeral. But nature in its entirety should not be something that goes out of date. Zuckerberg bears more responsibility for that than most people:

The mainyacht Launchpad emits 40 tons of CO₂ per hour. 40 tons of CO₂ is an amount for which an average Norwegian needs approximately four years. Summed up for the whole tour from the Azores to Northern Norway for Heli skiing, to Svalbard and back, the emissions of only Launchpad correspond to the CO₂ emissions of 1400 Norwegians per year. This leads to the melting of 3 ha of summer sea ice. These are just lost for Mark’s need for representation, severely impacting the polar bears that they came here to see. And this is only Launchpad. There’s also Wingman. A study of Oxfam has shown that the lifestyle of the superrich emits in 90 minutes as much CO₂ as an average human being in their lifetime.

This is why Svalbard cannot afford the superrich. And this is why it doesn’t make sense to solely concentrate on optimizing your own carbon footprint, while there are unregulated Zuckerberg’s out there. We desperately have to find an answer to the question of how much resources one individual can claim for themselves as long as there are planetary boundaries.

And then another big factor that directly harms Svalbard is the disinformation that Zuckerberg’s products host: Disinformation is the top one global short-term risk, according to a report of the World Economic Forum. Climate disinformation is thereby the largest contributor to all disinformation content in the EU, even exceeding Russia/Ukraine disinformation in 2023. Meta’s decision to abandon fact checking in the US and the algorithmic suppression of rational scientific content impede effective climate action which is a threat not only to the cryosphere. Meta’s policy roll-back on hate speech is making meta products an increasingly hostile public space.

Our networks can be a huge threat, but they are also the solution to the greatest challenges that lie ahead. Cooperation and empathy are at the essence of humanity. Only when we cooperate, can we form a movement, which then becomes culture. We desperately need to abandon the culture of singling into echo chambers that leads us deeper and deeper into the state of crisis. We need to establish real connections. To our fellow humans and to the world.

The fact that we stand here together makes a difference. Because we show that we are not indifferent towards the world and the people who want to make our future miserable just to satisfy their spineless greed and their presumptuous agenda.

From all the worlds that would have been possible to create with those billions, those tech bros convened on creating this one. Today, it’s 100 days of Trump in office. These 100 days led to a crumbling US turning to oligarchy, an abandonment of rule-based geopolitics and to many disastrous environmental decisions for the US. But in the US, there’s now a larger gap between rich and poor than before the French revolution. Often, when the history came to a head, space became free for creating something entirely new.

Maybe this yacht can be understood as the last surge of the archaic world. The old human drive to plunder and to pioneer to so again plunder the new discovery. Always sailing to new land to subjugate. If Earth is not enough, then Mars is the next destination in this disrooted mindset.

There are planets where it rains diamonds, but we know only one planet with trees and polar bears. There were always also cultures that understood themselves as embedded in harmony with the natural world. These need to be our precedent if we want to continue living on planet Earth with dignity.

Bruno Latour said: Belonging to the world is not curable. But you can heal yourself from the belief that you don't belong, that what happens to the world is none of our business, if you make the effort.

Making this effort is a hopeful, world-affirming act. Hope comes from feeling, from listening, from bonding with the world. Hope comes from showing up for the world. It cannot be provided for you. Real hope is not a promise from the world to you. It is a promise from you to the world. Real hope is active practice, and it doesn’t just happen to you. You must create it. Real hope is never cheap to get.

Real hope needs to be nurtured by courage. It takes more courage to raise your voice than it used to, but we don’t really have a choice. Giving up is the luxury of the very privileged. We don’t live in Elon’s or Mark’s science-fiction. We cannot resort to Mars. We have to fight for our survival on earth. And it is needed more than ever. It is time to resist.