50 år siden polarinstituttet kom til Ny-Ålesund

Norsk Polarinstitutt kan i år markere at det er 50 år siden de etablerte en permanent forskningsstasjonen i Ny-Ålesund. Men det var politikk snarere enn vitenskap som gjorde at den nedlagte kullgruvebyen ble en forskningslandsby. 

Norsk Polarinstitutts Forskningsstasjon flyttet inn i Gult hus i 1968. I 1981, da bildet ble tatt, flyttet stasjonen til «Ungkarsheimen».
Norsk Polarinstitutts Forskningsstasjon flyttet inn i Gult hus i 1968. I 1981, da bildet ble tatt, flyttet stasjonen til «Ungkarsheimen».
Publisert
Polarinstituttets direktør Tore Gjelsvik (fra 1960 til 1983) var tydelig på at det var viktig at Norge viste eierskap til Svalbard gjennom forskningsaktivitet.
Polarinstituttets direktør Tore Gjelsvik (fra 1960 til 1983) var tydelig på at det var viktig at Norge viste eierskap til Svalbard gjennom forskningsaktivitet.
Det var en stor letteste for norske myndigheter at Den europeiske romforskningsorganisasjon etablerte seg i Ny-Ålesund. Oppføringen av telemetristasjonen startet i mai 1965.
Det var en stor letteste for norske myndigheter at Den europeiske romforskningsorganisasjon etablerte seg i Ny-Ålesund. Oppføringen av telemetristasjonen startet i mai 1965.
Ny-Ålesund: Kaianlegget i Ny-Ålesund i 1964. Gruvedriften ville neppe gjenopptas. Men hvordan sikre fortsatt norsk bosetting på stedet?
Ny-Ålesund: Kaianlegget i Ny-Ålesund i 1964. Gruvedriften ville neppe gjenopptas. Men hvordan sikre fortsatt norsk bosetting på stedet?

Ny-Ålesund har fått en unik posisjon som en arktisk forskningsbase. På en enkel måte, uten å organisere en polarekspedisjon, kan forskere fra hele verden få tilgang til naturen på 79 grader nord. Men på 1960-tallet var det lite som tydet på at Kongsfjorden skulle bli stedet hvor polarforskere kom for å studere rein natur.

Nedprioriterte Svalbard
I 1957–58 organiserte verden det Internasjonale Geofysiske året (IGY). Langs tre lengdegrader, fra nord til sør, skulle vitenskapen gjøre et ekstraordinært løft for å utforske kloden vår – fra de dypeste havdyp til ytterste atmosfære. 68 ulike land deltok med omkring 60 000 deltakere. Det var under dette forskningsåret amerikanerne dukket opp på Nordpolen med ubåten «Nautilus» – og sovjetrusserne skøyt ut «Sputnik» i verdensrommet.

Også på Svalbard var det ekstraordinær innsats innenfor vitenskapen. Men her deltok i liten grad norske forskere, siden myndighetene hadde prioritert at landets knappe polarforskningsressurser skulle brukes på en flerårig overvintringsekspedisjon til Antarktis. De uavklarte juridiske forholdene på kontinentet i sør utfordret det norske suverenitetskravet over Dronning Maud Land. Det ville være folkerettslig lite strategisk om Norge ikke var i Antarktis under IGY, mente Utenriksdepartementet.

«Vi sto således i begynnelsen av 1960-årene overfor den situasjon at den utenlandske aktiviteten på Svalbard hadde tatt overhånd», uttrykte polarinstituttets mangeårige direktør Tore Gjelsvik. Så kom oljeboomen på begynnelsen av 1960-tallet, med kraftig internasjonal satsing på ressurskartlegging av Svalbard. Og da det sovjetiske institutt for arktisk geologi i 1963 rullet inn med 30 geologer, 20 geofysikere, tre helikoptre og et par geofysiske forskningsfartøyer – i alt omlag 150 deltakere, sukket Gjelsvik over at Norsk Polarinstitutt kun hadde fem faste geologer i tillegg til direktøren de kunne sende ut i felt. En liten motorbåt, geologihammere og teltleir ble lite å stille opp med i denne sammenhengen: «Det nytter ikke å varte opp med Nansens skiutstyr i dagens olympiske skimesterskap.»

Gruveulykka ble vendepunkt
Da det smalt i Ny-Ålesund 5. november 1962 og 21 personer omkom og kulldriften ble nedlagt, mistet Norge plutselig en strategisk viktig bosetning på Svalbard. I en kaldkrigskontekst, med svalbardtraktatens tolkbare bestemmelser, og med aktive russere på øygruppa – ble nedleggelsen utvilsomt et problem for norske utenrikspolitiske myndigheter. Det ble sterkt prioritert å fylle stedet med ny aktivitet. Men hva?

Gjelsvik mente Norsk Polarinstitutt kunne bruke anledningen til å få etablert norsk helårsvirksomhet i Ny-Ålesund, siden «det neppe kommer på tale å begynne kulldriften igjen». Andre foreslåtte aktiviteter var turisttrafikk og fiskerimottak, men dette var kun aktuelt i sommersesongen. Samtidig visste Gjelsvik at det ville være vanskelig å skaffe nok midler til en storstilt satsing på norsk vitenskapelig helårsvirksomhet på Svalbard. Ikke desto mindre: Polarinstituttets særdeles markante direktør så sin rolle som noe langt mer enn vitenskapsleder – og han unnlot ikke å gjøre myndighetene oppmerksomme på det store bildet: «Den meget store – og stadig stigende – innsats fra utlendingenes side, i særlig grad kanskje sovjetrussernes, reiser spørsmålet om våre tiltak har vært omfattende nok. […] Det er her ikke tale om et forskningsspørsmål i vanlig forstand.»

Redning fra verdensrommet
Den europeiske romforskningsorganisasjon, ESRO, så på muligheten for å legge en nedlastingsstasjon i Høy-Arktis. I 1964 ga den norske regjeringa sin prinsipielle støtte til at det kunne etableres en telemetristasjon på Svalbard. ESRO ville egentlig til Longyearbyen, som hadde en utbygd infrastruktur, men politisk press fra norske myndigheter fikk overbevist organisasjonen om at de skulle legge stasjonen til den nedlagte gruvebyen i Kongsfjorden. Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF) ble med på å betale regninga – og de bidro samtidig, i spleiselag med Kirke- og undervisningsdepartementet, til at Norsk Polarinstitutts Forskningsstasjon (NPF) så dagens lys i 1968. Stasjonen skulle drives av Norsk Polarinstitutt, men målsetningen var at også andre norske forskningsmiljø skulle inn med forskningsprosjekter.

Framtida for en norsk bosetning i Ny-Ålesund så ut til å være sikret. Dette til tross for at virksomheten ble sett på med adskillig mistenksomhet fra Sovjetunionen. For hva var det egentlig ESRO-stasjonen lastet ned fra satellittene? Var det militære data som ville stride mot svalbarstraktatens bestemmelse om at øygruppa skulle være demilitarisert?

Uansett varte ikke gleden over hjelpen fra det ytre rom lenge. Ved utgangen av 1973 var satellitteventyret over, og telemetristasjonen ble folketom fra sommeren 1974. Dette kom som en overraskelse på norske myndigheter – som hadde håpet på en atskillig lengre driftsperiode.

Skeptiske forskere

Igjen rådet det usikkerhet om muligheten for å opprettholde en fast bosetning i Ny-Ålesund. For kunne staten ta seg råd til å finansiere fortsettelsen av en arktisk norsk forskningsstasjon? Nei, mente Finansdepartementet. Jo, mente Gjelsvik, og fikk via det interdepartementale polarutvalget saken inn på en regjeringskonferanse i 1974. Utenriksdepartementet var på linje med Gjelsvik. En nedleggelse ville «svekke Norges stilling på Svalbard». Det var derfor en «høyprioritert nasjonal oppgave å bevare det norske samfunnet i Ny-Ålesund også etter telemetristasjonen».

En fraflytting ville bli oppfattet som «svak norsk innsatsvilje på Svalbard». Og UD viste til polarinstituttet som hadde anbefalt utbyggingen av forskningsvirksomheten som den eneste foreløpige praktiske muligheten for å bevare et norsk samfunn i Ny-Ålesund.

Men fra et vitenskapelig synspunkt var det få som tok stiften for en fortsettelse i Ny-Ålesund. Thor Siggerud, som ledet den norske forskningsstasjonen, noterte følgende på nyåret i 1975: «Hensikt: Norsk tilstedeværelse i Ny-Ålesund. Lokalitet: først og fremst politisk betinget, da en permanent forskningsstasjon kunne drives enklere og billigere i Longyearbyområdet.» Og sett fra stasjonssjefens synsvinkel, var det skremmende å skulle fortsette i en nedlagt gruveby på 79 grader nord. «Kan en slik stasjon drives med så lite motivert personale som det nå er der, så isolert? Hele det store døde – mennesketomme anlegget virker sikkert mer deprimerende enn en stasjon bygget bare for formålet som de andre ishavsstasjonene og hvor forholdene er enklere.» Han beklaget at det de kunne gjøre av «forskning» gjennom den lange vinteren var rutinemessig og kjedelig; hovedsakelig å passe på og registrereinstrumenter av forskjellige slag, og foreta kalibreringer og reparasjoner. Dette kunne gjøres av andre enn forskere. Ifølge Siggerud var det kun om sommeren en kunne regne med at gjestende forskere ville komme til stasjonen – om ikke de lokale transportforholdene på Svalbard ble vesentlig forbedret, og «intet tyder på dette, tvert imot.»

Siggerud så langt fra lyst på framtida for Ny-Ålesund som helårlig forskningsbase – da han kikket inn i glasskula for 43 år siden: «Alle jeg snakker med sier også at man ikke i fremtiden kan regne med at forskerne vil tilbringe vinteren på stedet fordi instrumenter betjent av en tekniker samler data like bra, og uten et miljø, bibliotek, EDB kan noe ikke bearbeides på stedet.»

På lang sikt bommet Siggerud grovt. Men sett i samtida, var det åpenbart mange ulemper å bygge en forskningsstasjon mellom slagghaugene fra kulldrifta. Og det hadde aldri skjedd uten en intensiv kaldkrigspolitikk – og frykten for at sovjetrusserne skulle få for stort fotfeste på Svalbard. Ny-Ålesund hadde heller aldri fått en slik posisjon som internasjonal forskningsplattformen uten den politiske omveltningen som skjedde i forbindelse med Sovjetunionens fall i 1991. Ikke desto mindre kan vi i 50-årsjubileet for forskningsstasjonen glede oss over denne aktive politikken har gitt lange tidsserier og gode observasjoner – som gjør at Kongsfjordområdet er et helt unikt område for å forstå de store endringene som foregår i Arktis.

Powered by Labrador CMS