Hemmelig oljeoppdrag

I mars 1969 gikk jeg på teknisk skole i Gøteborg. Jeg fikk da et telegram fra oljeselskapet «Norsk Polarnavigasjon». De ba meg stille opp i Øksfjord i Finnmark snarest mulig. De hadde leid ishavsskuta «Fortuna» (som seinere forliste under selfangst i Vestisen) og et fransk Alouette-helikopter. Det dreide seg om et hemmelig oppdrag.

Da jeg kom til Øksfjord, lå «Fortuna» ved kai ved sildoljefabrikken. Helikopteret sto ute på kai-hjørnet. Rotorbladene ble demontert, en stropp ble festet rundt drivakslingen og maskinen låret ned på romluka. Halepartiet ble plassert mellom masta og staget på styrbord side. Forenden helt inn mot rorhuset.

Planen var at vi skulle gå rett opp til iskanten som lå cirka 30 nautiske mil nord for Bjørnøya. Der skulle vi finne et passende isflak. Helikopteret skulle så settes på flaket og rotoren monteres. Vi skulle så fly til Kong Karls Land. Her skulle vi sikre en del oljeutmål foran nesa på andre oljeselskaper. Deretter skulle vi returnere til skuta. Jeg spurte straks om hvordan vi skulle finne igjen skuta der nede i vide havet. Det ble svart at «Fortuna» hadde radar og radiotelefon. Helikopteret hadde radio og kunne dermed loses tilbake til «Fortuna» via radar/radio. En rask samtale med flygeren og skipper Charles Robertsen på «Fortuna», gjorde det klart at frekvensene som skute og helikopteret hadde på sendere/mottakere gjorde kommunikasjonen umulig. Da dette ble kjent om bord, var vi allerede midt i Sørøysundet. Å returnere for å få orden på sambandet, var ikke aktuelt. Skipper Robertsen var helt enig med meg i at det uten radioforbindelse ville være så godt som umulig å finne igjen skuta under returen fra Kong Karls Land. Men han sa at jeg ikke skulle bekymre meg om det. «Så snart vi er på utsiden av Sørøya og får storhavet rett inn, vil helikopteret rammes av sjøen på en slik måte at det ikke lenger er flyvedyktig!» Dette hadde han sagt til oppdragsgiverne uten at de hadde tatt hensyn til det.