Historier fra Rijpfjorden (del 2)

Innenfor Vindbukta på østkysten av Rijpfjorden, ligger Torskevannet. Dette vannet har fått sitt navn etter at det ble funnet torsk der på 1990-tallet. Torsken ser nå ut til å ha forsvunnet, men navnet henger altså ved. Men historien om Torskevannet starter ikke der. Den starter for mange tusen år siden, i en tid da havnivået var mye høyere enn i dag. Den gangen lå det nemlig en fjordarm der Vindbukta er i dag – en fjord med en relativt grunn terskel og et basseng innenfor som var 50-60m dypt. Langs bredden av denne fjordarmen levde det mange organismer som vi fortsatt kan finne i Rijpfjorden i dag, så som steinboreskjell og butt sandskjell. Men det vokste også andre arter der som vi i dag ikke kan finne i Rijpfjorden (og knapt noen andre steder på Svalbard). Blåskjell er kanskje det mest kjente eksempelet på dette. Vanlig sandskjell et annet.

Det gir en ganske spesiell følelse å gå innover dalen fra Vindbukta og inn mot Torskevannet. Det er ikke en lang tur, knappe en kilometer å gå. Men det føles virkelig som om man går tilbake i tid. Tundraen er karrig, og man kan ikke annet enn å synes synd på den stakkars svalbardreinen som går i skråningen og leter etter noe grønt å spise. Og her var det for seks tusen år siden en frodig havbunn. Spesielt i sandbankene rundt Torskevannet ser man tydelige spor etter den havbunnen som en gang lå her, både i form av ansamlinger av skjell i små bekker der smeltevann har gravd seg litt ned i grunnen og ikke minst de områdene der den gamle havbunnen ligger omtrent urørt. På bildet ser vi et eksempel på det siste – her ligger det vanlig sandskjell (Mya arenaria) halvt nedgravd i bakken i nøyaktig den posisjonen de lå i nå de døde. Vanlig sandskjell er en art vi i dag bare en sjelden gang ser på Svalbard, men som er svært vanlig lenger sør. Både disse og blåskjellene forteller et tydelig historie om et klima som var vesentlig varmere enn det vi har i dag. Og når man ser hvordan skjellene titter frem slik, er det virkelig ikke vanskelig å forestille seg hvordan de levde for noen tusen år siden!

Men det er ikke bare skjell som vitner om en svunnen tid. Vannet har også to andre tidsvitner som kan fortelle en historie. Langs den sørvestlige bredden ligger skjelletet av en hval litt spredd utover – etter størrelsen å dømme og hvordan knoklene ligger spredd utover, muligens en finnhval eller blåhval? I sandbanken litt ovenfor vannet finner vi rester av kjeven og noen ryggvirvler, mens det nede i vannet ligger flere knokler og virvler. Denne hvalen må ha forvillet seg inn i fjordarmen en gang før den ble avskåret fra resten av Rijpfjorden. Sannsynligvis har den sunket ned på bunnen og blitt spist opp av tanglopper, slangestjerner, snegler og fisk før den har blitt dekket av sedimenter fra smeltende breer rundt. I dag har regn og smeltevann vasket det frem igjen. Også nede i vannet finner vi et annet tidsvitne om en svunnen tid. Den som skulle finne på å dykke ned til ca 12 meter i vannet, vil se noe som både er ganske spesielt og faktisk litt skummelt når man ser det med egne øyne; mens de øvre 12-13 meter er ferskvann, er det et salt, mørkt og totalt livløst lag i bunn. Dette er rett og slett gammelt sjøvann som har fått et lag med ferskvann på toppen. Vannet er hva vi kaller for ‘miromiktisk’. Mens torskevannet fortsatt var en fjordarm, så ville det ha vært en kontinuerlig utveksling av vannmasser med Rijpfjorden, i stor grad drevet av det smeltevannet som også den gangen må ha kommet fra smeltevann fra breer. Men etter at fjordarmen ble omgjort til et vann, har dette ferske vannet lagt seg som et lokk over det gamle salte vannet. Og det er her torsken i Torskevannet kommer inn.