Hva skjedde med isbreen?

Mistenkelige spor er observert i området foran Nordenskioldbreen på Svalbard. Kan isbredetektiven Lis Allaart løse gåten?

Historisk og nyere materiale dokumenterer isbreens tilbaketrekning. Fra 1896 til 2015 har Nordenskiöldbreen trukket seg 2,3 til 3,5 kilometer tilbake.
Historisk og nyere materiale dokumenterer isbreens tilbaketrekning. Fra 1896 til 2015 har Nordenskiöldbreen trukket seg 2,3 til 3,5 kilometer tilbake.
Publisert
Lis Allaart under feltarbeid på Svalbard i 2015.
Lis Allaart under feltarbeid på Svalbard i 2015.

Prosjektet:

Oppdrag: Nordenskiöldbreen 1896 – 2015

Sted: Nordenskiöldbreen, Adolfbukta, Billefjorden, Svalbard.

Hendelse: Mistenkelige spor observert i området foran Nordenskiöldbreen.

Tiltak: Digitale analyser av flybilder, feltinspeksjoner i 2014 og 2015.

Rapporterende tjenestemann: Isbredetektiven Lis Allaart, PhD-stipendiat ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet.

Hendelsesforløpet:

I 2013 fant jeg et gammelt kart over Nordenskiöldbreen (Adolfbukta, Billefjorden, Svalbard) i en bok fra 1910, der det var tegnet to ulike frontposisjoner til isbreen – 1896 og 1910.

Jeg fant også et par flybilder av området fra 2009 - det var stor forskjell på isfrontens posisjon fra 1896 til 2009.

På flybildet observerte jeg mange avlange striper med retning omtrent fra vest mot øst i området foran breen på begge sider av bukten.

Disse observasjonene gjorde meg mistenksom med en gang og et nytt oppdrag for isbredetektiven hadde begynt: hva hadde skjedd med Nordenskiöldbreen fra 1896 til i dag?

Sørsiden av Adolfbukta. Personen i forgrunnen står på spor etter isbreen: lave, avlange rygger og store steiner som er spredt ut over landskapet. Disse lave ryggene er dannet under isen, mens de store steinene er blitt transportert inne i eller på breens overflate. I bakgrunnen sees en mørk brefront: sand, grus og stein som har rast ned på breen lengre inne i landet har blitt transportert med breen ut til Adolfbukta.
Sørsiden av Adolfbukta. Personen i forgrunnen står på spor etter isbreen: lave, avlange rygger og store steiner som er spredt ut over landskapet. Disse lave ryggene er dannet under isen, mens de store steinene er blitt transportert inne i eller på breens overflate. I bakgrunnen sees en mørk brefront: sand, grus og stein som har rast ned på breen lengre inne i landet har blitt transportert med breen ut til Adolfbukta.

Først samlet jeg inn alle flybilder, gamle kart og satellittbilder jeg klarte å finne av Nordenskiöldbreen. Jeg fikk også tak i en skanning av fjordbunnen fra 2009.

Dataene analyserte jeg med mitt isbredetektivverktøy: ArcMap - en programvare der du kan jobbe med stedfestet data, som GPS data eller flybilder som har en bestemt geografisk posisjon.

Jeg la først inn et vanlig topografisk kart av Adolfbukta og Nordenskiöldbreen, som jeg fikk av Norsk Polarinstitutt. Oppå dette la jeg alle de andre bildene og skanningene av de gamle kartene ett etter ett.

Kart over Nordenskiöldbreen tegnet av Gerard de Geer i 1910. Kartet viser hvor brefronten stod i 1898 og 1908.
Kart over Nordenskiöldbreen tegnet av Gerard de Geer i 1910. Kartet viser hvor brefronten stod i 1898 og 1908.

I blant måtte jeg tøye litt i dem ved hjelp av å velge noen faste punkter og så strekke dem i forhold til bakgrunnskartet slik at alle bildene ble like store og passet med bakgrunnskartet. Dette kalles å georeferere.

Heretter tegnet jeg opp alle brefrontene fra de ulike bildene og kartene, hver ny front lå lengre og lengre mot øst. Totalt ble det til 28 forskjellige isfrontposisjoner.

Skanningen av fjordbunnen og flybildene fra 2009 satte jeg siden sammen i ArcMap, og tegnet opp alle de forskjellige landskapsformene til et kart over fjordbunnen og landskapet. Dette kalles et geomorfologisk kart.

Jeg fulgte kartleggingstandarder som Norges geologiske undersøkelse har for kart av områder foran isbreer, slik at kartet kan leses og forstås av andre isbredetektiver.

Satellittbilde fra 2015 med alle de 28 rekonstruerte isfrontposisjonene til Nordenskiöldbreen fra 1896 til 2015.
Satellittbilde fra 2015 med alle de 28 rekonstruerte isfrontposisjonene til Nordenskiöldbreen fra 1896 til 2015.

For å kontrollere at det digitale kartet stemte med virkeligheten, planla jeg en feltinspeksjon til Nordenskiöldbreen i august 2014.

Siden det er på Svalbard må en først og fremst søke tillatelse til å dra på feltarbeid hos Sysselmannen, ta med seg all mat og utstyr som trengs til hele perioden og huske på at isbjørner kan dukke opp overalt – derfor må man dra flere i lag og ha med seg rifle, signalpistol og snublebluss.

Heldigvis hadde to isbredetektivkollegaer lyst å bli med.

I løpet av ti dager i august 2014 undersøkte vi landskapet, sjekket kartet, fotograferte landformene, holdt isbjørnevakt og valgte ut et par av de avlange, lave ryggene og gravde tverrsnitt i disse.

Her fant vi ulike lag av sedimenter og muslingskall inne i lagene. Dette var mistenkelig siden det var 25 meter over havnivå og 400 meter fra den nåværende kysten.

Inne i landformene fant vi en del skjellfragmenter. Disse ble aldersdatert med karbonfjortenmetoden da vi kom hjem igjen og viste seg å være rundt 10.000 år gamle.
Inne i landformene fant vi en del skjellfragmenter. Disse ble aldersdatert med karbonfjortenmetoden da vi kom hjem igjen og viste seg å være rundt 10.000 år gamle.

Etter at vi kom tilbake fikk vi datert noen av skjellfragmentene – og de viste seg å være rundt 10 000 år gamle!

Sørsiden av Adolfbukta ble undersøkt i 2015 og kartet ble ferdiggjort i løpet av høsten 2015.

Konklusjon

Stripene i landskapet stammer fra da isen beveget seg fremover, og de ulike sedimentlagene forteller at den har gjort det flere ganger siden slutten av siste istid.

Muslingeskallet forteller at det for rundt 10.000 år siden var høyere havnivå og at brefronten var lengre tilbake enn den er i dag.

Dette stemmer med at det på den tiden var det varmeste klimaet i nyere tid på grunn av maksimal solinnstråling - et resultat av små endringer i jordens bane om solen og jordaksens helning.

Fra 1896 til 2015 har Nordenskiöldbreen trukket seg 2,3 til 3,5 kilometer tilbake!

Formen på de 28 isbrefrontlinjene indikerer at isen trekker seg raskere tilbake der den har vann under seg. Breen er derfor svært følsom for havnivåstigninger og temperaturendringer i vannet.

Mange andre isbreer på Svalbard har, som Nordenskiöldbreen, også en kombinert front og har oppført seg på samme måte.

Kartet produsert under dette detektivoppdraget kan brukes som bakgrunn for fremtidige undersøkelser av endringer i landskapet som resultat av den globale oppvarmningen.

Rapport slutt.

Her ses et sammensatt bilde av skanningen av fjordbunnen (i kraftige regnbuefarger) og et flybilde fra 2009. Et tydelig spor etter isbreen er de omtrentlig øst-vest gående stripene på land (øverst og nederst i bildet) og øverst i de fargerike fjordbunnsdata. Et annet tydelig spor er de ujevne ryggene i nord-sørgående retning på fjordbunnen.
Her ses et sammensatt bilde av skanningen av fjordbunnen (i kraftige regnbuefarger) og et flybilde fra 2009. Et tydelig spor etter isbreen er de omtrentlig øst-vest gående stripene på land (øverst og nederst i bildet) og øverst i de fargerike fjordbunnsdata. Et annet tydelig spor er de ujevne ryggene i nord-sørgående retning på fjordbunnen.

Flybilder – prøv det selv

Prøv å ta et bilde av noe ovenfra, som det under, - det skjer noe med størrelsesforholdet av ting på bildet.

For å kunne bruke et flybilde som bakgrunn for kartlegging, må størrelsesforholdene mellom de høyeste og laveste punktene flybildet være like, ellers blir kartet feil og høye fjell vil ende opp med å ta mye mer plass enn de skal.

Dette kalles å ortorektifisere.

Powered by Labrador CMS