Jegerne bidrar til overvåking av reinsdyr

I år utvides jaktrapporteringen og kjeveinnsamlingen til også å omfatte slaktevekt. Jegerne blir også forespurt om å levere små vevsprøver fra dyret som skal brukes både til å studere genetikk og miljøgiftbelastning.

Slaktevekter
I flere år har reinsdyrjegerne allerede bidratt med informasjon om reinsdyrenes slaktevekt. Svalbardreinens kroppsvekt forteller mye om bestandens tilstand og reproduksjonsevne. I fjor ble det utdelt digitale vekter til et utvalg av jegere og for hele 75 % av de felte dyrene ble det rapportert slaktevekt. I år ligger det klar ei lita vekt til samtlige jegere som har fått fellingstillatelse for å gjøre veiingen av dyrene enklere i felt.

Slaktevekter sammen med informasjon fra reinsdyrkjevene gir økte muligheter for å studere bestandens vekst og helse. Simlenes kroppsvekt om høsten er bl.a. avgjørende for om de får eggløsning og lar seg befrukte – noe som igjen vil kunne påvirke antall dyr i bestanden. En ny studie som har brukt vektdata fra lokale simler (Sassendalen og Semmeldalen) på 90-tallet og fram til 2007 viste at kroppsvekten om høsten økte over studieperioden, og satte økningen i sammenheng med varmere somre med økt planteproduksjon. Slaktevektene fra de felte dyrene inngår som et av flere viktige tilstandsmål i COAT (Klimaøkologisk observasjonssystem for arktisk tundra; http://www.coat.no/) sin overvåking av reinsdyrbestandene på Svalbard.

Vevsprøver
Svalbardreinens genetikk (slektskapsforhold) er lite studert. Ved en enkel liten prøve av det felte dyret kan informasjon om dyrets DNA lett leses. Jegerne blir derfor i år bedt om å levere inn en liten flik av øret eller en kjøttbit. Når slike prøver er tilgjengelig er det faktisk mulig å finne ut om svalbardreinen opptrer i ulike geografiske delbestander og om omfanget av vandring mellom jaktområdene.