Kommentar:

Stans deres drift mot død

Ti år etter terrorangrepet mot regjeringskvartalet og Utøya, virker det som det nettopp har skjedd. Sjokket og forferdelsen stikker fortsatt like skarpt i meg når jeg ser bildene og filmopptakene.

TIL MINNE: I dag er det ti år siden terrorangrepene mot Oslo og Utøya. Bildet er fra en tidligere markering utenfor Svalbard kirke.
TIL MINNE: I dag er det ti år siden terrorangrepene mot Oslo og Utøya. Bildet er fra en tidligere markering utenfor Svalbard kirke.
Publisert

Jeg ledet en liten lokalavis-redaksjon den fredagen for ti år siden. Jeg trodde først eksplosjonen måtte ha vært en ulykke. Jeg skjønte ikke alvoret før TV-sendingen viste mennesker som svømte for livet fra Utøya.

Så begynte nyhetsjobben. Folk fra vårt distrikt jobbet i regjeringskvartalet, lokale ungdommer var på Utøya. Vi samlet intervjuer og bilder. Ingen av «våre» hadde mistet livet. Yrkesbrillene skjermet meg gjennom dagen og kvelden mot sjokket fra det som hadde skjedd. Reaksjonen kom etter at neste dags avis var sendt til trykkeriet. Da visste vi lite om omfanget. De foreløpige dødstallene var likevel forferdelige.

Morgenen etter var antallet bekreftet drepte mangedoblet. Jeg dro tidlig på jobb. Fra bilvinduene så jeg sommerbyen uten mennesker og med flagg på halv stang. Det var stille. Ingen ord ga mening. Siden har det på mange måter vært for stille.

Noe gikk i stykker i meg 22. juli. Det har aldri blitt bra igjen. Jeg føler samtidig at jeg har liten rett til å være sterkt berørt. Min datter var AUF-medlem, men hadde valgt ikke å delta på Utøya-leiren det året. Kollegaer mistet venner på Utøya. Noens barn ble drept. Andre ble skadet for livet.

Rettsoppgjøret kom og gikk. Jeg leste bøkene, jeg orket ikke å se TV-dramatiseringene. Jeg lovte meg selv å aldri mer være likegyldig i møte med urimelighet, rasisme og hat. Fordi jeg hadde sett hva det fører til. Jeg har siden ofte sviktet det løftet til meg selv. Jeg har veket unna. Jeg var ikke forberedt på hvor dypt hatet, mistenksomheten og vrangforestillingene stakk. Ingen virket å være forberedt på hvilken ny styrke 22. juli-terroren brakte til de mørkeste delene av den offentlige samtalen. Man nektet å ta ansvar for å skape ekstremister, samtidig som man holdt fast ved sin rett til å dynke offentligheten med hat- og fryktdrevet propaganda.

Denne massive kloakken av konspirasjonsteorier og rasisme skaper fortsatt høyreekstreme terrorister. Den neste terroristen etter Anders Behring Breivik, Philip Manshaus, henrettet én person før han ble pågrepet i en moské. Det er naivt å tro at det ikke kommer flere. Det vil skje så lenge vi holder oss for nesen når ytringene stinker som verst.

Overskriften er hentet fra Nordahl Griegs tonsatte dikt «Til Ungdommen». Teksten har manet til kamp siden 1936 og fikk en tung klang da den runget over minnesamværene i ukene og månedene etter 22. juli for ti år siden. Allsangen trøster lite. Advarselen i tekstlinjene er mer tydelig enn noen gang. Ti år etter terrorangrepet har vi de samme problemene som forårsaket terrorangrepet. De synes å ha vokst seg større.

Motstemmene må derfor bli sterkere og aldri tie i møte med urett og urimelighet. Det burde ikke være vanskelig. Aldri ofre fakta for å dempe støy. Ikke jatte med. Alle steder, i alt smått og stort, stå for det som er rett. Og dumpe råtne holdninger der de hører hjemme:

I kloakken.

Powered by Labrador CMS