To voksne kvinner på langtur

På 80-tallet var vi to kvinner i 40-50 årene som gikk til sammen ti langturer, enten på ski eller på beina. Elfi Varming og jeg har trålet Nordenskiöldland med turer på 20 mil på en uke. Aldri samme tur. På ryggen hadde vi hver vår sekk på 15 kg. Ingen luksus der. «Du tar med mini-kamera og jeg tar mini kikkert.» Elfi har revolver og jeg har rifle. Telt med to utganger i tilfelle…. Her forteller jeg fra en av turene, våren 1984:

Elfi Varming foran den gamle hytta i Gipsviken.

Kari Holm Forfatter av boken «Longyearbyen-Svalb

Publisert torsdag 22. mars 2018 - 00:00

Lyden fra snøskuterne bryter stillheten i det vide, hvite landskapet. Sola skinner på snøkrystallene og får meg til å tenke på en strofe fra Svalbardsangen «Lunt i natten». Det er Hans «Kibbjager» Engebretsen som har skrevet så fint: «glitrende som diamanter». Det er så vakkert at en føler seg høytidsstemt. Foran meg i skuterløypa kjører Elfi på sin sorte Yamaha ET-340 (boggi), samme sort som min hvite. Vi har nyoverhalte skutere og fulle tanker. På sleden ligger ryggsekkene godt innpakket i boss-sekker, jerrykanner med bensin og ski. Alt er nøye plassert og skikkelig surret. Geværet, en Krag Jørgensen, arvet fra mor, henger på skrå over brystet så det ikke får snøsprøyt på seg. Føler meg som Hjortefot.

Ved gamle flystripa, 5 km fra Longyearbyen, har vi vårt tradisjonelle første stopp. Joda, surringene er gode. Skjerfet rundt ansiktet tettes godt til under skuterbrille-kanten (hjelm var ikke påbudt den gangen). Har vi fått trekk noen plass, må den andre se om det er blitt hvit flekk på huden. Det skumle med forfrysning er at du kjenner at det stikker til å begynne med – siden føles ingenting. Er man blitt hvit er det bare å holde på flekken med hånden en stund, ikke gni, og så dekke det godt til.