Er Svalbard-kull en trussel for utvikling og forskning lokalt?

Elefanten i rommet er selvfølgelig det faktum at Norge importer mellom 1,2 og 1,3 millioner tonn kull og koks årlig til industrien.

Arild Olsen, klubbleder i Store Norske.
Publisert

Som hovedtillitsvalgt i Store Norske har jeg vært med på å gjennomføre et hundretalls oppsigelser. Dette var ansatte som var stolte av jobben sin, optimistiske, endringsvillig og som har høy kompetanse innen sine fagfelt.

MDG bør heretter unngå å gi generelle betraktinger for «de som frykter jobbene sine» eller i hvor stor grad vi er «rustet til omstilling». Store Norske har i alle år jobbet knallhardt med både drift- og utviklingsarbeid i et internasjonalt krevende marked. Og det er selvsagt en helt reell trussel at folk mister jobbene sine, både i Store Norske på Svalbard og ellers i Norge.

Vi har ingen ambisjoner om og bli Longyearbyens «Kings Bay», derimot er vi i et samarbeide med Sintef og Siva for å bygge opp fasiliteter i Svea. Mot industriell og lønnsom forskning- vi har et tett samarbeid med Unis, og andre aktører bruker noen av våre prospekterings huller for måling av jord varme. En lite operativ solcelleverk er montert i Svea, der vi ser på utnyttings grad.

Samtidig ser vi på mulighet for å kunne tilby både Svea og gruve 3 som turist destinasjoner, da i samarbeid med lokale operatører. Vi har satset på kompetanse både i og utenfor organisasjonen.

Vi har et godt samarbeid med Longyearbyen lokalstyre for og unytte synergiene vi har på hver vår kant i havneområdet og mye, mye mer. Alt dette, samt oppkjøpet av Pole Position Logistics er gjort for å ruste oss for fremtiden.

Men det betyr ikke slutten på kullproduksjonen.

Parallelt med utviklingsarbeid og åpningen av Lunckefjell, som er levert på tid og budsjett- ser vi på om kullet fra den gruva, etter en avansert renseprosess kan rettes mer mot smelteverksindustrien til f.eks. produksjon av ferrosilisium. En legering som lages av kvarts, jernmalm, kull og koks og bidrar til å gi stål og støpejern dets ønskede egenskaper. Andre deler av kullet fra Lunckefjell kan brukes som reduksjonsmiddel i stålindustrien på linje med deler av Gruve 7-produksjonen.

Elefanten i rommet er selvfølgelig det faktum at Norge importer mellom 1,2 og 1,3 millioner tonn kull og koks årlig til industrien. Da i hovedsak som reduksjonsmiddel for fremstilling av blant annet kvaliteter for bruk i solceller og avansert elektronikk, eller som tilsetning stoff i betong. Dette gjelder også produksjon av deler til den smarttelefonen du holder i hånda. Eller lettvektsykkelen du bruker på birken og «Tour de Senja».

I dag kommer deler av dette kullet fra land som Colombia, med arbeidsforhold vi ikke trenger å komme nærmere innpå.

Elefanten er det faktum at Norge i prinsippet er selvforsynt med vannkraft, men eksportere deler av dette på det åpne frie energi markedet. Riktig nok kaller noen det «svingkraft» eller «Europas grønne batteri» for og støtte ustabil fornybar energi i Tyskland som vind og solcelle. Uansett får vi energi i retur som stammer fra kull, atomkraft, gass og fornybar. Alt etter hva som er tilgjengelig. I Olje og gass næringen har vi en solid markeds andel og er den største bidragsyteren for den levestandarden vi har i dag. Og selv om jeg personlig trives godt på ei fangsthytte, endres ikke den norske levestandarden dramatisk over natta.

At det nå debatters kraftig om oljefondet, dine, mine og våre barns sparepenger skal ut av kull, er det et bevis på at det er flere en Store Norskes ansatte som har reflektert over hva som ligger i bunnen av den norske velferden og vårt enorme forbruk. Det er prisverdig at MDG som eneste parti også stilte spørsmål om statens investeringer i norsk oljeproduksjon. Det skulle bare mangle. Der ble det foreslått av MDG, nedstemt av øvrige partier, en radikalisering av dagens systemer/nivåer innenfor olje og gass næringen. At de nå i samme åndedrag legger opp til et sosialt eksperiment på Svalbard under en grønn fane, sukret med vekst innenfor turisme og forskning er en illusjon. Det garanters sågar jobb til samtlige, Ingenting og frykte. Turismen og forsking krever også sitt, og enhver vekst i arktisk ville vært en gedigen rosa elefant i MDG nasjonale handlingsprogram.

Med en kjapp titt på vårt forbruk og konsumerings vilje (sammenliknet med hvilket som helst land), kan Store Norske glatt forsvare de om lag 0,2 promillen vi produserer av verdens største og billigste energibærer i verden, kull. Det handler ikke om og «å gråte for sin syke mor» eller prøve å nedlate Longyearbyens befolking med at de er «dårlig rustet for grønn omstilling» som MDG hevder. Det handler om samfunnsbygging, fremtiden og respekt for andres jobber- jobben gjort og meninger ytret. Det handler om at et lite samfunn i høy Arktis som må se på hvilket nærings grunnlag de har, hvordan de skal utnytte synergier for og skape et godt, trygt og robust Svalbard som er bedre rustet mot sykliske variasjoner en det de er nå.

Jeg opplever til daglig en befolkning som er kunnskapsrik, miljøbevisst, fremover lent, samarbeidsvillig og fullt klar over at det fortsatt ligger et potensial i forskning, turisme, logistikk m.m. De som påstår noe annet må se hva som er prestert lokalt, særlig de siste fire år. At Longyearbyen har fått tilført 200 millioner fra NTP for utvikling av havne området er et bevis på den tilliten Longyearbyen har sentralt. Bare for å nevne én ting. Longyearbyen er alt annet en «trassige». Som noen har sagt før meg: Det må gå og ha to tanker i hodet samtidig.

Powered by Labrador CMS