Kulldrift på Svalbard mot slutten

En medvirkende årsak til at kullene på Svalbard fikk øket interesse, var trolig kullpriser forårsaket av Boerkrigen som brøt ut på denne tiden.

Zachariassens ekspedisjon ble fulgt opp med nye ekspedisjoner året etter. Flere norske ekspedisjoner dro til Spitsbergen, som landet ble kalt den gangen, for å finne kull. Zachariassen dro også opp, men fikk senere liten glede av kullforekomstene og kom ikke til å spille noen særlig stor rolle videre i utviklingen av kullforekomstene på Svalbard.

Det gjorde derimot en gruppe forretningsmenn fra Trondheim som sommeren 1900 sendte opp en ekspedisjon under ledelse av ishavsskipperen Henrik Bergeton Næss. Ekspedisjonen annekterte et område ved Adventfjorden. Året etter sendte trønderne opp en ny ekspedisjon. Denne gangen med sakkyndige som kunne vurdere forekomstene. Anneksjonene ble utvidet og det ble utarbeidet et prospekt med tanke på dannelse av et aksjeselskap som kunne forestå utvinningen av kullene.

Solgte til amerikaneren Munroe

Til tross for iherdige forsøk lyktes det ikke å reise tilstrekkelig kapital til å sette i gang drift på forekomstene. Trønderne bestemte seg derfor for å selge sine kullfelter. Etter forhandlinger med forskjellige interesser, endte det med at forekomstene ble solgt til amerikaneren John Munroe Longyear som sommeren 1905 lot kullfeltene ved Adventfjorden undersøkes nærmere. Undersøkelsene førte til at de områdene som trønderne hadde annektert ble kraftig utvidet.

Året etter, i 1906, gikk amerikanerne i gang med større undersøkelser og forberedelser til drift på forekomsten. I dette øyemed grunnla de Longyear City, som vi i dag kjenner som Longyearbyen. Undersøkelsene førte til at ordinær kullproduksjon kom i gang omkring 1911. Da Første Verdenskrig brøt ut, var produksjonen på omkring 40.000 tonn per år. Verdenskrigen førte til mange vanskeligheter med hensyn på kulldriften på Svalbard.

Forbindelsen mellom USA og Spitsbergen ble vanskeligere, det ble også vanskeligere å skaffe nødvendig driftsmateriell og forsyninger. Samtidig steg prisene på dette materiellet. I tillegg bidro en vanskelig skipningssesong med mye ishindringer sommeren 1915 også til vanskene. Alle disse vanskelighetene førte til at amerikanerne ønsket å trekke seg ut og selge anlegg og rettigheter på øygruppen.

Flere interessenter

Forhandlinger om salg av anlegg og rettigheter på Spitsbergen ble ført med flere interessenter. Både svensker og russere var inne i bildet sammen med nordmenn. Forhandlingene endte imidlertid med at norske interesser våren 1916 fikk tilslaget. Samme sommer gikk Det norske Spitsbergensyndikat i gang med driften ved anlegget på sørsiden av Adventfjorden.

Det norske Spitsbergensyndikat ble senhøstes samme år omorganisert til Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S. Store Norske hadde tidlig planer klare om utvidelse av driften, men nå, under verdenskrigen var dette ikke til å tenke på. Selv om det var sterkt ønskelig å skaffe landet kullforsyninger fra en uavhengig kilde (britene strupte kulltilførslene til Norge vinteren 1916/17), lot det seg ikke gjøre å bringe produksjonen opp i mer enn cirka 40.000 tonn per år med eksisterende anlegg. En utbygging av anleggene fikk vente til etter krigen.

Gruve-ulykke

Da krigen var over, tok selskapet frem planene igjen og gikk i gang med utbyggingen. Utbyggingen av anlegget skulle legge til rette for en kullproduksjon av cirka 200.000 tonn per år og omfattet åpning av en ny gruve og bygging av et nytt lasteanlegg. Under dette arbeidet ble selskapet rammet av en eksplosjonsulykke i den ene av gruvene. En ulykke som kostet 26 mann livet og som er den største gruveulykken ved de norske gruvene på Svalbard målt i antall tapte menneskeliv.

Til tross for ulykken klarte selskapet å gjennomføre sitt utbyggingsprogram, og fra 1921 var de nye anleggene i bruk. På grunn av den gunstige beliggenheten ved Adventfjorden, gode forekomster og et rasjonelt anlegg klarte selskapet å holde det gående gjennom 1920 og 1930 årene. Andre selskaper som hadde etablert seg på Svalbard bukket under etter hvert. Da Kings Bay Kull Company innstilte driften i Ny-Ålesund høsten 1929, var Store Norske det eneste av de kullproduserende selskapene som var igjen.

Var avhengig av kullet fra Svalbard

Dette kom ikke til å vare lenge. I begynnelsen av 1930-årene tok sovjetrusserne opp driften på Svalbard. Denne driften ble utvidet frem mot utbruddet av krigen i 1939. Samtidig fortsatte Store Norske sin drift. Da krigsutbruddet kom høsten 1939, var det dessuten andre norske interesser som gjorde forberedelser til å gå i gang med drift på øygruppen. Det var viktig å sørge for tilførsler av kull til landet. Erfaringene fra Første verdenskrig viste at det kunne bli vanskelig med kulltilførsler fra Storbritannia.

Det viste seg å holde stikk denne gangen også. Vanskelighetene oppstod imidlertid på en litt annen måte enn man hadde sett for seg. Våren 1940 ble nemlig Norge overfalt av Hitler-Tyskland noe som gjorde at kulltilførslene fra Storbritannia brått ble avskåret. Norge var nå avhengig av kulltilførslene fra Svalbard og eventuelt de kullene som Tyskerne kunne avse av hensyn til sin krigføring.

Kullproduksjonen på Svalbard fortsatte derfor mer eller mindre som før, i alle fall inntil videre. Denne situasjonen ble endret da Hitler-Tyskland overfalt Sovjetunionen sommeren 1941. Overfallet på Sovjetunionen medførte at bosetningene på Svalbard ble evakuert i månedsskiftet august/september 1941.

Ikke like stort behov

Anleggene på Svalbard lå øde og forlatt inntil våren 1942, da det under dramatiske omstendigheter ble etablert en alliert garnison på øygruppen. Denne garnisonen ble angrepet av tyske styrker i begynnelsen av september 1943, da flere av gruveanleggene ved Isfjorden ble ødelagt. Et av anleggene som ble ødelagt var Longyearbyen. I tillegg ble det norske anlegget i Sveagruva innerst i van Mijenfjorden ødelagt av mannskapene på en tysk ubåt i august 1944.

Gjenreisningen av anleggene i Longyearbyen og Svea tok til sommeren 1945 og allerede i 1947 var kullproduksjonen oppe på samme nivå som det hadde vært før krigen. Det viste seg imidlertid at det nå var inntrådt en endring på markedet. Behovet for kull ikke var så stort som det hadde vært før krigen.

Skipsfarten hadde gått over fra damp til maskinkraft. Det samme gjaldt jernbanen som var gått over til diesel- og elektriske lokomotiver. Denne endringen førte til at behovet for kull ikke lenger var så stort.

For den norske kulldriften betød dette at Store Norske måtte finne andre markeder for kullene sine. I tillegg valgte selskapet å konsentrere driften om gruvene ved Longyearbyen. Virksomheten i Sveagruva, som var satt i gang like etter krigen, ble derfor innstilt i 1949.

15 gruver på Svalbard

Selskapet lyktes i å finne nye markeder. Blant annet kom Norsk Koksverk i Mo i Rana til å bli en viktig kunde for selskapet frem til andre halvdel av 1980-årene. I tillegg kom metallurgisk industri. Dette førte til at det i denne tiden ble åpnet flere gruver i området ved Longyearbyen. Etter hvert kom også Sveagruva i drift igjen. Til sammen har Store Norske hatt 15 gruver i gang på Svalbard (Longyearbyen og Svea) i den tiden selskapet har hatt drift.

Forekomster av mineralske ressurser, herunder kullforekomster har den egenskapen at de er endelige. Det vil si at når man begynner utvinningen av en forekomst, vil den en vakker dag ta slutt. Det vil si at det ikke er grunnlag for videre drift. I Svea ble driften avsluttet i 2016. I området ved Longyearbyen har kulldriften fått lov til å fortsette ennå noen år. I dag, den 30. juni 2025, er det imidlertid slutt også i Gruve 7. Den siste av Store Norskes gruver i på Svalbard.

Etter at virksomheten tok til med sin spede begynnelse i dette området sommeren 1900 har det gått 125 år. Den 14. august i år er det også 100 år siden Norge overtok Svalbard, en begivenhet hvor også den norske kulldriften ved Adventfjorden spilte en ikke ubetydelig rolle.

Sett mot denne bakgrunnen er det kanskje interessant å vite at røttene til den norske kulldriften på Svalbard egentlig ligger i Trondheim, og at det var trønderske forretningsmenn som var med og la grunnlaget for den norske virksomheten på Svalbard.